Nordmarkas tak lokket denne gangen. Bislingen ligger nord i Nordmarka og byr på et terreng som er litt utypisk Nordmarka, det er en liten følelse av fjell der oppe. Ikke høyfjellet over tregrensen med ruvende fjelltopper, men i skillelinjen der vegetasjonen begynner så smått og hilse på fjellet.
Fine spor og trivelig terreng ved Svarttjernet.
Turen vår starter fra Mylla. Med ikke den tidligste avgangen, er det allerede godt med biler på parkeringsplassen. Ikke uventet, været byr på blå himmel og sol. Opp til Bislingen er det flere løyper å velge mellom. Enten gå langs Mylla (eller på vannet) og opp Formoe-løypa. Eller man kan gå i retning Svartbekken for å komme opp fra Grønntjernet, eller hvis løypa mot Bislingsætra har blitt kjørt opp. Hvis veien opp til Bislingen ikke er brøytet kan man gå der og.
Ved Svarttjernet.
På vei opp Bislingflaka.
For oss blir det Grønntjernet. Det er en fin tur og spesielt når man kommer seg høyere opp og det åpnes litt i terrenget. Ved Svarttjernshytta har snøen på taket av uthuset sklidd ned og danner nesten en forlengelse av bua. Over trivelige myrer og langs Svarttjernet og Grønntjernet går det før de skikkelige stigningene begynner. Belønningen kommer i form av det nydelige terrenget på Bislingflaka.
Oppe ved Bislingen.
Utsikten fra Bislingen.
Her oppe er det ekstra nydelig når snøen henger tykt på de spredte trærne, men det gjør det ikke idag. Fra toppen er utsikten lite å syte over. Nedenfor ser vi Harestua. I horisonten er Varingskollen, Røverkollen og tårnene på Tryvannshøgda synlige. Og nå er ikke lenger Bislingen Fjellstua her lengre, bygningen er revet og jevnet med jorden. Kanskje for det beste, selv om den var en kuriositet.
Bislingflaka.
Utsiktspunkt på Syljusæterkollen.
Og der sto den. Beviset på at det har vært en stund siden jeg sist var her (what a shame som man sier). En kjentmannspost, og vips så kunne jeg stemple av nok en utilsiktet kjentmannspost.
Ove myrene nær Svarttjernet (på vestsiden av Bislingen).
Formoe-løypa i sus og dus nedover.
Live på vei over Mylla.
Vi skal fra den ene høyden til den andre, men for å komme til neste må vi kryss over Mylla. Lite snø på vannet og isen er ruglete. Nord for Mylla ligger Ballangrudsæterhøgda. Traséen over høgda byr på noen flotte svingete bakker opp og ned, samt flott utsikt over Hadeland i nord. Løypen går over Kalrasen før den forsvinner opp i skogen mot Stormyra, der man må ta av i retning Volla fra løypekrysset (og så ta til høyre i neste kryss).
Utsikt fra Ballangrudsæterhøgda.
Over Ballangrudsæterhøgda.
Den beste utsikten får man ikke fra toppen, men fra et utsiktspunkt man kommer til rett etter en bratt kneik. Fra utsiktspunktet er det bare å begynne å gjette på eller plukke hvilke steder og topper man ser. Her er det også et bord med benker og vi benytter anledningen til å få i oss noe mat. Det eneste lille aberet er at en litt sur vind har funnet det for godt å komme på besøk.
Norefjell.
Vestenden.
Resten av ruten over Ballangrudsæterhøgda er en flott tur, som til slutt ender nede i vestenden av Mylla. Da har man og passert gården som man ikke får mange poeng av å gjette hvor den har fått navnet sitt fra, Vestenden.
...liten omdirigering etter Trantjernet.
Gjerdingen.
Er vi ferdig med turen da? Neida, jeg har tenkt å gi oss litt mer å tygge på under skyene. Målet er Stryken og dit kommer vi oss ved å gå direkte mot Kalvedalen fra Trantjern og på løypene som går rundt Gjerdingen på vest og sør siden. Solen forsvinner varm og glad bak åsene når vi nærmer oss Gjerdingen Dam.
Glasert.
Solnedgang.
Det er bare en liten stigning opp fra Gjerdingen før man begynner nedstigningen. Det er et lite stykke helt til Stryken, men det fine nå er at det meste er nedover og kilometerne telles fort oppover. Det går radig ned til Store Skillingen, som er helt spleiblank glasert av is. Rundt vannet senker mørket seg og ved ankomst Stryken har det blitt mørkt.
Store Skillingen.
Oppover ved siden av Store Skillingen.
En fin skitur nord i Marka.
Mørket senker seg over Store Skillingen.
