Vær: Sol, enkelte skyer etterhvert.
Å følge i sine egne fotspor er enkelt, en vet hvor en skal gå og hva en vil komme til å se. Heldigvis så slutter vi å følge i mine fotspor i løpet av dagen, slik er jeg igjen tilbake til det jeg liker, å alltid være spent på hva som venter rundt neste sving. Når vi kommer til Hospital senere idag, vil vi ta til høyre mot Muxia der jeg før har blitt ledet mot venstre under en grå og kontrastløs himmel. Mellom Hospital og Muxia er det bare et herberge, i Dumbria, så vi vi går dit idag.
En naturskjønn plassering av en Camino veimerker-stein mellom Cornado og Maronas.
Ifjor virket området man går gjennom etter Vilaserio øde og avsidesliggende, årsaken var åpenbart været, det visste jeg da og. Nå som været er fint, himmelen er blå og solen lyser, så er inntrykket noe helt annet. Grønne åkre og jorder, kulturlandskap, og synlige gårder og små landsbyer. De var der sist gang og, men i det øde været gjorde de omtrent et forsvinningsnummer av seg. Det er nesten som å oppleve to forskjellige steder, selv om de er de samme.
Veien opp mot Vilar do Castro, ett slitt informasjonspanel viste at det lå en gammel borg eller festning på toppen av åsen bak landsbyen. Vi prøvde å komme opp, men ble vinket ned igjen av de lokale.
Vi er avgårde igjen klokken åtte om morgenen, frokost spiste jeg i restauranten, mens Kjetil valgte å vente. Vandring på asfalt i starten, før solen gjør sin fulle entré, så skifter underlaget til skogsbilveier smått på kryss og tvers mot Santa Mariña. Vi undrer oss over bildet på et våpenskjold som vi ser på et skilt, hvor en bro splittes av stråler fra en rød stjerne, på den ene siden av broen står en svart ridder, på den andre siden ett rødt kors. Det er en behagelig vandring i morgentimene. Fra fontenen i Cornado renner det ustanselig.
Under frokosten gikk det en jente forbi baren i Vilaserio, nå passerer vi henne mens hun har en pause i solskinnet. Hun var tidlig oppe, men likte den tiden hun fikk gå alene. Utsikten fra plassen hun valgte å sette seg ned på er et trivelig kulturlandskap. Ifjor grått, nå grønt. Det største problemet med vandringen nå, er egentlig min egen følelse av at jeg tar for mye bilder. Kjetil må vente på meg der jeg tar bilder av alt, livet gjennom en linse, mens jeg latterlig nok små-irriterer meg over hele tiden å få en gul ryggsekk i bildet. Det å ta bilder av rutene jeg går, har likevel blitt en stor del av vandringene mine og noe jeg sliter med å tone ned på.
Mirador do Corzón, utsikt tilbake mot åsryggen som Caminoen går rundt (på andre siden av åsen for Vilar do Castro). For å komme opp hit må man gå vekk fra Caminoen etter å ha passert gjennom landsbyen Lago. Det er en fin utsikt i alle retninger fra utsiktspunktet.
I Santa Mariña må jeg overtale Kjetil til å spise frokost, så vi går ned til Casa Pepa for mat til han og kaffe til meg. Etter Santa Mariña er det ikke noe sted å få mat før man kommer til Ponte Olveira (det finnes flere steder her enn Casa Pepa, men herberget ligger roligere til enn de to andre stedene som ligger langs veien). I Vilar de Castro ser vi at det må ha vært en gammel bygdeborg eller liknende på åsen ovenfor landsbyen, vi gjør et forsøk på å komme oss opp, men blir møtt av to lokale som gjeter oss ned igjen og insisterer på at man ikke kommer opp herfra. Denne delen av ruten er fin og hyggelig, men vi skulle gjerne ha sett at den gikk over åsryggen (utsikt).
San Cristovo de Corzón.
Vi gjør et nytt forsøk på å komme oss opp i høyden etterpå, men gir oss når vi ser at veien vi prøvde å ta begynner å helle nedover istedet, etterpå ser vi at vi ga oss ikke langt unna før en skogsbilvei ledet opp mot klippene på toppen av åsen. Som plaster på såret, går vi opp på samme høyde som jeg tok turen opp på ifjor. Skyer har begynt å befolke himmelen nå, og det føles litt det samme som ifjor, med unntak av at det ikke er noe regn i horisonten. Vi er likevel begge fornøyd med denne utflukten til Mirador de Corzón. Jeg lurer egentlig på om det flere andre pilegrimer som tar turen opp hit, de fleste virker for opptatt med bare å følge der der gule pilene leder. Har nok med det, om ekstra omveier krever for mye kanskje.
I Olveiroa tar vi en pause, tid for lunsj. Neste gang jeg går Camino Finisterre må jeg overnatte her, det er en trivelig liten landsby og det offentlige herberget virker fint. Jeg stortrivdes på den lille turen mellom Olveiroa og Logoso ifjor, da var det grått og en følelse av å vandre i en ødemark. Lysere vær idag, vandringen er annerledes, men fortsatt trivelig. Kjetil har derimot fått opp farten og jeg sliter med å holde følge, han haster forbi vindmøllene, elven nedenfor og den moderne broen, og så med ett er vi i Logoso.
Veimerke utenfor Olveiroa.
Utenfor det trivelige lille herberget sitter det allerede flere pilegrimer og slapper av, deriblant en fra Østerrike som vi snakket litt med i Vilaserio og. Det blir til at vi ikke lar sjansen til å nyte solen og noen kalde pils la gå fra oss. Nå kan jeg se åsryggen med vindmøllene på toppene herfra, der det ifjor bare var en grå vegg. Vi snakker en del sammen med østerrikeren, før vi igjen legger på vei videre, vi har fortsatt en snau mil igjen å gå.
Veggmaleri i Olveiroa.
Det er mer spennende å gå her nå, nå kan jeg se lengre i horisonten og oppe ved Hospital legger jeg merke til en ganske så distinkt fjellrygg som skiller seg klart ut sør for oss. Med bedre sikt dukker også noen stygge bygninger fra en fabrikk av ett slag opp og skjemmer vandringen litt. Så kommer vi til der rutene skiller lag og vi skal gå mot høyre og Muxia. Gjør jeg helomvending nå og velger å gå mot Finisterre, mot vi gå helt til Cee, men da ville jeg fått med meg utsikten over havet som jeg ikke fikk ifjor.
Turen til Dumbria følger veien i starten, gjennom et hei-landskap med mindre vegetasjon, før en veimerke-stein leder oss av veien og ned i underskogen. Nå er jeg tilbake til det å lure på hva som venter meg rundt neste sving. Stien er en behagelig vandring fram til As Carizas, hvor vi går forbi to stykker som tydelig har funnet tonen sammen på Caminoen. De var i Vilaserio og når vi kom dit igår, men gikk videre. Jeg antar at de er litt mer frilynte i henhold til hvor de overnatter, ikke noe galt i det. Jeg lurer litt på om vi ikke burde komme til Dumbria snart og så står vi plutselig der.
Ved Hospital kommer man til et mer åpent landskap, i bakgrunnen kan man se en distinkt fjellrygg som skiller seg ut fra landskapet rundt.
Herberget er den første bygningen man kommer til i Dumbria og jeg forsto med engang at vi var framme når jeg så bygningen, ikke bare på utseendet, klesvasken utenfor røper mye. Bygningen er av en sånn arkitektur som ser friskt og moderne ut når det er ferdigbygget, men som føles slitt etter noen år med bruk, med forskjellige farge på de forskjellige delene av bygget. Når vi går inn er det ingen hospitalero der, utenfor henger det en notis om at vi bare skal finne oss en seng, og ordne formalitetene senere. Det er flere pilegrimer her enn ventet, men ikke noe problem å få seg en seng for natten, vi deler rom med en mor og sønn fra Korea. Herberget ser ellers fint og moderne ut innvendig.
Veimerkesteinen som angir hvor Camino Finisterre splittes og rutene videre til enten Finisterre eller Muxia går. Merkverdig nok så vises kamskjellet likt for begge alternativene. Vi går nå til høyre mot Dumbria og Muxia.
Når vi senere går igjennom Dumbria for å sjekke mat, virker landsbyen nesten folketom. I gatene (mer den ene gaten) er det helt stille. Alle barene vi ser og går forbi er stengte. En merkelig stemning. Er landsbyen i ferd med å bli fraflyttet? Skjuler landsbybeboerne seg for skumle pilegrimer? Utenfor skolen er gjerdestolpene farget i regnbuens farger, barn av regnbuen og det er ingen der (men så er det jo skolefri). Vi finner til slutt den lokale butikken, tenker at vi da kan lage mat på herberget, men sliter med å finne noe passende og greit å lage.
Caminoen mot Dumbria og Muxia.
Det viser seg at det også er en restaurant tilknyttet butikken (Meson O'Argentino) og etter å ha spurt om middag blir vi geleidet inn i en liten og skjult del av stedet. Her får vi svar på hvor de pilegrimene vi ikke kunne gjøre rede for på herberget var, de er her. Middagen vi blir servert er faktisk ikke så verst, den er igrunn ganske så god, og det er mye. To store koteletter til hver med mye chips, etter at vi har spist en stor porsjon med sopa de gallego.
I Dumbria, Santa Eulalia kirken i landsbyen.
Skyer har ubemerket overtatt himmelen. Tilbake på herberget er det forsatt ingen spor etter hospitaleroen. Vi setter oss ute på en av terrassene til herberget og slapper av med noen øl. Det har begynt å blåse, vinden uler halvhjertet forbi. Det har vært en bra tur fra Vilaserio idag. Dumbria føles litt merkverdig, men det er også kanskje hvorfor jeg liker meg her igrunn, disse små merkelige stedene vandringene tar en til. Mens trærne svaier i vinden, går vi mot siste natt på Caminoen. Når vi kryper til sengs har fortsatt ingen dukket opp.
<- VilaserioMuxia->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar