Postkort fra Nordmarka

Postkort fra skitur gjennom Nordmarka.
Rute: Skar - Helgeren - Trehørningen - Manntjern - Hakkloa - Kikut - Glåmene - Skjennungen - Ullevålseter - Delebekken - Sognsvann

Nesten så det ble en skitur uten ski

Det er fint å dra på skitur. Det er derimot ikke så lurt å miste skiene og stavene til turen. Fint å stå på Majorstuen stasjon og se skiene sine forsvinne med t-banen, mens man selv står igjen på perrongen.

Så kan man jo spørre seg selv, hvordan all verden kunne det skje?

Ankom stasjonen, så at t-banen opp til Frognerseteren skulle gå kl 12:26, 12 minutter til. Men vognene sto jo der. Så jeg fant en plass, satte fra meg skiene (det er jo mange folk som skal opp, så sikre meg plass). Siden det var fint vær, er det bedre å stå ute og nyte været enn å sitte inne. Har jo god tid!!!

Så 5 minutter før banen skulle gå, tenkte jeg at det var greit å sette seg ned. Det er såklart da man hører, 'dørene lukkes'. Det jeg ikke hadde fått med meg var jo at dette var en av ekstra-avgangene som var satt opp og ikke var standard-avgangen. Så der gikk banen, og skiene og stavene med. Og jeg sto igjen på perrongen og så dem fjerne seg. Hadde vært fint med en 'klar til avgang' her kanskje? Likevel, 'satans idiot' (meg altså).

Det gikk bra. Får ringt opp sentralen til Ruter (en t-banefører hjelper meg), og sjåføren på banen finner skiene og stavene. Han setter dem av på Frognerseteren. Når jeg kommer opp med en bane noe senere, står de fortsatt der og venter på meg. Heldigvis hadde ingen uærlige personer sett sitt snitt til å stikke av med dem. Så ble det skitur likevel.

Spor i snøen, Heikampen.

Med skiene trygt festet til egne bein bærer det over mot Tryvann og Finnerud. Så legges ruten over den tekniske løypen over Heikampen, helt klart best å gå opp fra Finnerud, traséen er oppharvet, hard, bratt og svingete. Møter på flere på vei ned som har valgt å bruke føttene istedet for skiene. Forståelig. Utsikten fra Heikampen er flott, flere lag med solstråler kan sees i horisonten gjennom skylaget. Det er bratt ned fra kampen i nord og, men mer medgjørlig. Så er det bare å runde av med å gå mot sør igjen, over Almaasmyrene og igjen Tryvann, før man ender opp ved Skådalen stasjon. Skiene blir med meg videre.

Utsikt fra Heikampen.

Måneskinnstur

Fullmåne og meldt klar himmel. Det var lite tvil om at en måtte ut i skogen på ski. Planen var å ta bussen til Skar og så forsvinne inn i marka under fullmånen derfra. Bare synd Ruter ikke helt var enig og sørget for at jeg ikke rakk bussen videre inn i Maridalen, så da ble det ski inn i Maridalen istedet.

Oppe ved Øyungen lyser månen opp vannet, i det fjerne hører jeg uling fra skogen. Noen få enkelte lys beveger seg stille over vannet.

Ferden går over Rottungen, i en månedans over Kamphaug hvor månestrålene skinner gjennom trærne og ned på skiløypene. Oppe på Skjennungsåsen brettes Nordmarka utover under fullmånelyset, fra Oslo gløder det fra alle lysene.

Flott tur under fru Luna, kaldt, men gode forhold.

Øyungen.

Øyungen.

Skjærselva.

Skjennungsåsen.

Skjennungsåsen.

(Jeg glemte å sette ned iso-innstillingen på kameraet, så jeg ble ikke helt fornøyd med bildene.)

Siste skitur i januar

Skitur, et gjentagende element i mitt liv. Så tog til Stryken denne gangen, som vanlig ganske så fullt på perrongen der rett etter ankomst. Siden jeg ikke valgte å gå hovedlinjen ned mot Kikutstua, og istedet ta i retning Fjellsjøen ble det betydelig færre i skisporene enn rett ved togsporene. Været er grått i starten, med et lett snødriv i starten, over Fjellsjøen er det og litt surt. Føret er derimot overraskende bra. Må tåle litt småpisking i øynene av snøen i nedkjøringene.

Gjerdingen.

Over Gjerdingen er det en liten stund siden det har blitt kjørt og vinden har blåst snø over sporene. Fra Gjerdingen går turen videre til Tverrsjøen og så videre mot Finnstad. Alltid likt den traséen der, med Pershusfjellet voktende over en. Vafler må en ha, og Sandvikshytta byr på akkurat det.

Skarvvatnet.

Ved oset til Finntjernet, på vei mot Katnosa.

Det har visst vært kjørt opp over markas indrefilet, men det synes ikke. Jeg følger spor i den dype snøen fra noen som har gått over Sandbekkmana før meg. Turen er som vanlig alltid pen, men litt tyngre enn vanlig.

Nedenfor Tvetjerna på vei opp mot Sandbekkmana.

Fyker så videre over Vesle Sandungen og over til Vestre Fyllingen. Nærmer meg Kikut nå, så betydelig flere folk å se. Tar Bjørnsjøhelvete mot Ullevålseter, og så er det rett på E6'en ned mot Sognsvann. Fin skitur idag, med bra føre.

Trassalder-føre i Marka

Værutsiktene var ikke så lyse idag, men når skiene først begynner å feste seg til beina er det vanskelig å få dem av igjen. Jeg dro til Skansebakken i Sørkedalen med planer om en langtur. Det ble noe midt i mellom. Den ferske snøen som har lavet ned i det siste har nådd trassalderen virker det som, føret er verken fugl eller fisk. Det gikk fra såpeglatt til store snøskavler og isbreer under skiene idag.

Fra Skansebakken satte jeg kursen mot Brunkollen, opp fra skansen var det stort sett bare labbing på uoppkjørte løyper. Min opprinnelige plan fra Brunkollen var å gå mot Burudtjern og så til Vensåsseter, og så videre mot Løvlia. På veien til Burudtjern tok jeg feil vei og endte opp helt nede ved Stein Gård, noe som førte til en rundt 8km ekstra. På oppharva snø og like mye spor å se som på et åpent hav. Turen opp igjen var av det sure slaget. Det går mye krefter på å surre på uoppkjørte spor. Heldigvis ble skisporene noe bedre fra Burud og opp mot Vensåsseter.

Kort sagt, så ble det fort klart at dette ikke var min dag, jeg følte meg fort tom for energi og ikke klarte jeg å samle sammen så mye krefter heller, det gikk med sneglefart bortover. I likheten med trærne rundt så forsvant de fort inn i den grå tomheten. På Vensåsseter måtte jeg hive innpå to vafler. Jeg lar Løvlia gli fra meg i tankene, orker ikke å gå den litt kjedelige traséen langs Heggelivannene i den farten jeg holder nå. Går likevel over Vidvangshøgda, utsikten borte i det grå været.

Ned Dammyrdalen er det derimot bedre forhold, beste føre så langt og det går faktisk framover etter at jeg tar ett fraspark. Nede ved Skansebakken ankommer jeg kort tid før Sørkedalsbussen går. Det ble ikke helt den store skituren idag.

TIFF 2015

Tromsø Internasjonale Film Festival 2015 gikk av stabelen 12-18 januar. Nok engang reiste jeg nordover for å sitte inne i en mørk kinosal og se på filmer fra alle verdens kanter og hjørner, mens det omtrent er like mørkt ute. Det ble omtrent ny rekord av filmer denne gangen, 30 filmer passerte foran mine øyner. Kanskje i overkant mange egentlig. Der hindret meg likevel ikke fra å gjøre andre ting mens jeg var i Tromsø, som å innta sikkert like mange øl, innta den for meg obligatoriske burgeren på Blårock (dvs. ikke bare en), nyte festivallivet på Café Sånn, fryse over broen, de hyggelige vandringene i byen (jeg liker Tromsø), studere programmet for årets festival, ordne billetter til filmer man vil se, hufse litt ute mens man ser på snøkinoen (som ikke lengre er laget av snø), nyte lyden av spraking fra vinylen på Verdensteateret, ta banen opp til Fløya og gå til toppen med brodder på under en nydelig farget himmel, stå opp tidlig for å nå første film, legge seg sent etter siste visning og øl, se ting i perspektiv på Perspektivet Museum, kose seg og ha det bra.

Prisvinnerne var i år Li'l Quinquin (Bruno Dumont, Aurora-Prisen), Li'l Quinquin (Bruno Dumont, Fipresci / Kritikerprisen), The Look Of Silence (Joshua Oppenheimer, FICC / Don Quijote-prisen), Drone (Tonje Hessen Schei, Den Norske Fredsfilmprisen), I Am Kuba (Åse Svenheim Drivenes, Tromsøpalmen), The Salt Of The Earth (Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado, Publikumsprisen). Mine fem favoritter fra festivalen var It Follows (David Robert Mitchell), Wild Tales (Damián Scifron), What We Do In The Shadows (Jemaine Clement & Taikia Waititi), Li'l Quinquin (Bruno Dumont), The Salt Of The Earth (Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado).

Wild Tales, Damián Scifron.

Mitt program for TIFF 2015:

Frank (Lenny Abrahamson)
Still The Water (Naomi Kawase)
The Taxi And The Telephone (Ernest Abdyjaparov)
Journey To The West (Tsai Ming-Liang)
Black Coal, Thin Ice (Yi'nan Diao)
The Social Life Of Small Urban Spaces (William H. Whyte)
It Follows (David Robert Mitchell)
Charlie's Country (Rolf de Heer)
Wild Tales (Damián Scifron)
Carmina And Amen (Paco León)
That Thing You Love (Alvaro Velarde)
Lake Los Angeles (Mike Ott)
What We Do In The Shadows (Jemaine Clement & Taikia Waititi)
Anima State (Hammad Khan)
Eden (Mia Hansen-Løve)
Mister John (Joe Lawlor & Christine Molloy)
Goodnight Mommy (Veronika Franz & Severin Fiala)
Jauja (Lisandro Alonso)
The Snow White Murder Case (Yoshihiro Nakamura)
NAS: Time Is Illmatic (One9)
Li'l Quinquin (Bruno Dumont)
The Salt Of The Earth (Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado)
The Newburgh Sting (David Heilbroner & Kate Davis)
Morgenrøde (Anders Elsrud Hultgreen)
Stray Dog (Debra Granik)
Mold (Ali Aydin)
Tusk (Kevin Smith)
Phoenix (Christian Petzold)
I Feel Like Disco (Axel Ranisch)
Dear White People (Justin Simien)

Lysekrone i Hålogaland Teater.

Ferjer, Tromsø havn.

Lystre og meg.

Utsikt over mot Tromsdalen og Ishavskatedralen.

Fiskebåter.

Utsikt fra midten av Tromsøbrua.

Utsikt over Tromsø fra toppen av Fløya.

Mot sør fra Fløya.

Mørk vassetur i snøen

Jeg hadde en tanke om å stå opp tidlig for å komme meg på ski, der det var mulig. Som var nord i marka, litt histen og pisten der. Ikke alltid kroppen er enig med tanken og når jeg til slutt klarte å komme meg opp av sengen var klokken av alle ting 11!!! Og det første jeg så når jeg så ut vinduet var at det jaggu meg hadde snødd og. Kom jeg meg ut på ski for det? Neida.

Hva gjorde jeg istedet? Jeg tok beina fatt. Sent, men godt. Så gikk man til fots på skogsbilveien fra Sørkedalen, som fort gikk over til lettere vassing i snø. Tenkte på skiene da. Mørkt ble det og, men jeg liker det igrunn noen ganger. Bare vandre innover i mørket, i et ensomt lys fra hodelykten. Landskapet endrer karakter i mørket, konturene forsvinner, bærer preg av det skjulte. Nesten stille ute. Bare meg. Lyden av vinden som blåser gjennom trærne, ikke som en storm, bare en stille uling.

Ikke bare meg, ved Langli er det et lite lys i mørket som kommer nærmere. En annen vandrer er ute og går, Like overrasket å møte meg, som jeg var over å møte han. Han hadde overnattet i telt ved Sandungen og var nå på vei tilbake.

Trillestien over Kveldroshøgda ikke like lett å følge i mørket og snøen. Elgspor på stien. Etterlot noen spor i snøen på kryss og tvers inni der jeg og, før jeg fant rett vei. På nippet til å snu, ikke så lurt å surre for mye, vet hvor det ender. Kom meg over. Langt ned igjen nå. Enslig vandrer igjen, i snøen, i mørket, ikke så stille lengre, vindens susing gjennom trærne har økt i omfang. Det snør, små stjerner som faller.

Må løpe for å rekke bussen nede ved Sørkedalen Skole, når den akkurat.

Ny vinter i Sørkedalen.

Spor i mørket og snøen, på leting etter sti og blåmerking.

Glad vandrer tilbake på rett spor.

Det snør stjerner.

Mer snø enn sko.

Troll I Eske: Mamma

Alltid gøy å prøve å gjette hvilken film som blir vist på troll i eske, alltid gøy å gjette rett. Ikke alltid like gøy å gjette rett hvis det er en film man igrunn ikke har så veldig lyst til å se. Den gode tingen ved det, er at man da får se en film man ikke hadde sett ellers. Sånn kan man utvide horisonten av.

Mamma.

Dagens troll var akkurat en sånn en. En sånn en som man gjettet rett. Og ikke hadde noen store forventninger til. Jeg hadde håpet på Leviathan av Andrei Zvyagintsev, men nå har det vært så mye snakk om Xavier Dolan på filmsteder. Og han har en ny film på plakaten, Mamma. Tema, type film, arthouse, priser, alt man kan se som en pekepinn på ett valg som ett troll.

Det stemte. Mamma kom på lerretet, i det vi i gode gamle tider kalte for fullscreen versjon på tv. Jeg har egentlig aldri klart å få noen interesse for Xavier Dolan sine filmer, så jeg har ikke sett noen heller. Det er bare noe som ikke har stemt for meg. Denne var bedre enn ventet, selv om slutten slo beina under på den.

Mamma er 46 år gamle Diane, sønnen er 15 år gamle Steve. Og filmen handler om moren og hennes forhold til sin sønn som lider av ADHD. Endene har det vanlige problemet med at de ikke møtes. Steve går inn og ut av institusjoner, og ungdomsfengselet lurer ikke langt unna. Ett sårt blikk på det å hanskes med noen man er glad i, men som ikke kan kontrollere seg selv.

Fin nok film. Regissøren kunne nok fint kontrollert seg selv litt også, filmen varer i over to timer. Om jeg kommer til å se noe mer av Xavier Dolan? Det får tiden vise.