Hva gjorde jeg istedet? Jeg tok beina fatt. Sent, men godt. Så gikk man til fots på skogsbilveien fra Sørkedalen, som fort gikk over til lettere vassing i snø. Tenkte på skiene da. Mørkt ble det og, men jeg liker det igrunn noen ganger. Bare vandre innover i mørket, i et ensomt lys fra hodelykten. Landskapet endrer karakter i mørket, konturene forsvinner, bærer preg av det skjulte. Nesten stille ute. Bare meg. Lyden av vinden som blåser gjennom trærne, ikke som en storm, bare en stille uling.
Ikke bare meg, ved Langli er det et lite lys i mørket som kommer nærmere. En annen vandrer er ute og går, Like overrasket å møte meg, som jeg var over å møte han. Han hadde overnattet i telt ved Sandungen og var nå på vei tilbake.
Trillestien over Kveldroshøgda ikke like lett å følge i mørket og snøen. Elgspor på stien. Etterlot noen spor i snøen på kryss og tvers inni der jeg og, før jeg fant rett vei. På nippet til å snu, ikke så lurt å surre for mye, vet hvor det ender. Kom meg over. Langt ned igjen nå. Enslig vandrer igjen, i snøen, i mørket, ikke så stille lengre, vindens susing gjennom trærne har økt i omfang. Det snør, små stjerner som faller.
Må løpe for å rekke bussen nede ved Sørkedalen Skole, når den akkurat.
Ny vinter i Sørkedalen.
Spor i mørket og snøen, på leting etter sti og blåmerking.
Glad vandrer tilbake på rett spor.
Det snør stjerner.
Mer snø enn sko.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar