Kjentmannsmerket: No Time To Die

Den mørke tiden har kommet, det føles lenge siden desember møtte en med et smil og snø dalende fra himmelen. Istedet er det vått og tungt regn ute, samt grått og trist. Og det i en pågående pandemi med sine restriksjoner og begrensninger. Skillet mellom arbeidssted og hjemme er omtrent visket ut. Man flytter seg fra arbeidsplass til stue og er på samme sted. En må ut. Lenge. Og få sette tankene litt vekk, ta oppmerksomheten bort. Tid har gått siden jeg kom hjem etter å ha gått Gudbrandsdalsleden til Trondheim, og delvis hjem igjen (fra Lillehammer). Savnet etter den lange turen ligger der, hvor målet er en fjern realitet og man føler seg mer fri og levende. Jeg måtte ut og gå. Langt.

I Hakadal, ved Greveveien på vei inn i marka.

No time to die, but time to walk.

Trær i snø.

Det skulle heller ikke være en tur til en kjentmannspost, men planen min skulle uavlatelig føre meg forbi åstedet der James Bond skulle utføre sin license to kill. Eller mer treffende, spilte inn sin rett til å drepe. Langvannet øst for Hakadal ble scene for en liten del av den neste Bond-filmen, No Time To Die, den 25. filmen i en lang rekke. På en liten øy ble det bygget en provisorisk hytte eller kulisse. Noen dry martini, shaken not stirred, ville det nok ikke være der. Når No Time To Die eventuelt treffer kinoene (hvis ikke restriksjonene forhindrer det) får vi se hvor mye av Nordmarka og Langvannet som ble ble med i filmen.

En monokrom verden mellom Hakadal og Langvannet.

No time to die.

Langvannet med Bond-øya.

Vandringen min startet noe før, fra Hakadal. Et snødekt marka lå foran meg. En monokrom verden, men snøen gjør det lysere. I sterk motsetning til det mørke regnet fra hovedstaden. Med noen få unntak skulle turen utelukkende gå på skogsbilveiene gjennom marka. Å bevege seg i snø, uten ski eller truger, er tungt arbeid og tidkrevende. Tid ville vandringen uansett ta, men her lå avstanden som var tenkt å tilbakelegges til grunne og ikke tunge arbeidsforhold for bein og føtter.

Langvannet.

Elvannet.

Trehørningen.

Om det er fordi James Bond har pakket sammen sakene sine og forlatt Langvannet som gjør det så melankolsk når jeg vandrer forbi den lille øya med lett snødekke på trærne og is på vannet vites ikke. Videre langs vannet passeres jeg av en gjeng med løpere, men etter det blir det stille og jeg møter ikke på andre folk før mange timer senere. Det er stille i marka, det er fargeløst i marka, det er stemningsfullt i marka, det er avslappende i marka, og det er lite utsikt i marka. Trehørningen passeres, Søndre og Nordre Måsjøen passeres.

Søndre Måsjøen.

Monokrom vandring gjennom skogen, snødekte trær.

Ingen Hakkloa å se.

Fra skogsbilveien er det ikke mulig å se Hakkloa. Ut av skodden stirrer snødekte skikkelser av tre fram. Langsmed Store Sandungen vurderer jeg å klatre opp til Kjerkebjerget, vil man befinne seg under tåka, midt i tåka eller til alt overmål over den der oppe? Det får jeg aldri vite, for jeg velger det bort, men tipset mitt er at jeg ville befunnet meg midt i.

Tåke på skogsbilveien langs Store Sandungen.

Figurer og skikkelser i grått.

Sandungskalven.

Solnedgang over Vesle Sandungen, men den får jeg selvsagt ikke se. Det er likevel fint å sitte med vannet helt stille nedenfor og drivende skyer over åsene i bakgrunnen som kulisse for lunsjen. Og når det mørkner dukker tonene fram fra glemselen igjen, blåtoner.

Istapper, Kalven.

Ovenfor Sandungskalven.

Sandungselgen.

Mellom Langli og Kveldroshøgda har snøen dekket blåstien, mørket har senket seg og i lyset fra hodelampen er det ingen spor å se. Bare mine egne om jeg snur meg og ser tilbake. I mørket er det ekstra stille. Flyrom for tankene. Jeg har gått over her på samme måte en gang før, da mistet jeg merkingen på ett punkt, men fant tilbake til stien. Jeg gjør det samme nå også, sannsynlig på samme sted og.

Stille utsikt over Vesle Sandungen.

Skumring ved Vesle Sandungen.

Vesle Sandungen.

Bekmørkt ned til Fyllingene, men lys å se på andre siden av vannet. De lysene forsvinner fort på skogsbilveien som leder opp i skodden igjen opp og over mot Sørkedalen. Planen min forbeholdt nok en blåsti, men mellom Kobberhaughytta og Blankvannsbråtan er det gått opp spor.

Ved Sandbekken.

Mørket senker seg.

På urørt snø ved Langli, bare dyr har krysset over snøen.

Ved Ullevålseter begynner føttene å føles møre, på trærne henger det lamper og lyser opp. Ned mot Sognsvann dukker de første menneskene opp igjen. Fra Sognsvann gjenstår det fortsatt noen kilometer for meg, hvor stillheten fra marka legges bak meg og en våt asfalt leder meg ned til Sagene.

Inn i mørke skogen.

Å tråkke seg vei i snøen på blåstien mellom Langli og Kveldroshøgda.

I mørket på skogsbilveien ned mot Fyllingene.

Selv om mesteparten av turen gikk på skogsbilvei var det en nydelig tur gjennom et monokromt vinterdekket Nordmarka. Jeg føler at jeg trengte denne turen, det å gå langt og bare slippe alt. En lang pause fra hverdagen.

På spor i snøen mot Blankvannsbråtan.

Lys ved Ullevålseter.

Kontaktsøkende katt på Ullevålseter.

Sognsvann.

Kjentmannsmerket: Haralds Bolig og Kampen 310

Skjult i skogen under en berghammer på Grefsenåsen finner vi Haralds Bolig. Her bodde Harald Grande, en av mange som sleit med traumer, alkohol, rus, arbeidsledighet og for dårlig økonomi (og som oftest en kombinasjon av disse) som fant seg provisoriske hjem i utkanten av Oslo. Fra sin hytte på skauen gikk han frem og tilbake til jobben sin på Akers mekaniske verksted, uansett vær. Nå har den lille hytta han bygde selv blitt et verneverdig kulturminne.

Utsikt mot øst fra Grefsenåsen.

Godt da at Oslo kommune i midten av 1960-årene ikke hadde tilgang til dette kjentmannsmerkeheftet som gir en detaljert beskrivelse av hvor vi finner hytta. Da brant de ned de fleste av de ulovlig oppsatte hyttene på Årvollåsen og Grefsenåsen, men Harald sin bolig var så godt skjult at den fant de visstnok ikke.

Inne i Haralds bolig.

Haralds Bolig.

Grefsenåsen er som en overfylt maurtue når jeg legger turen dit, men med fint vær og med tiden som gjelder så er det jo ikke rart at folk vil ut. Å finne en 'skjult' hytte blir da heller ikke vanskelig, når myriaden av lyder fra den avslører lokasjonen. Harald selv hadde nok aldri så mange på besøk mens han levde der, som det er folk der nå. Kø utenfor og en gruppe som har slått seg ned og fyrt opp bål ved siden av. Det er ganske så interessant å se hvor lite enkelte folk klarte seg med, i motsetning til hvor mye den vanlige personen på gata nå er avhengig av.

Utsikt mot nordvest fra Grefsenåsen. Maridalsvannet og Maridalsalpene i sikten, Trollvann nedenfor.

Store Gryta.

For å være ærlig kjenner jeg på en liten stress-faktor der jeg går, å komme meg ut i naturen har for meg alltid også vært forbundet med å komme meg litt vekk fra mylderet i byen, slippe unna folkemengdene. Satt på spissen, så føler jeg det litt som at jeg går midt i byen omtrent. Feilen er helt min egen, så jeg klager absolutt ikke på de andre som går tur her, det skal de få lov til for all del. Men jeg lengter litt etter å komme meg bort, noe jeg ikke gjør før jeg har kommet meg til Store Gryta. Da har jeg gått ned Grefsenkleiva til Trollvann og over til Linderudkollen og derfra til Solemskogen.

Enslig tre med glødende trær fra solskinnet i bakgrunnen.

Solen viser seg fram i bakgrunnen på Grytlihøgda.

Solen som såvidt har vært å se, begynner å fargelegge tretoppene på åsen ovenfor meg mens jeg begir meg ved siden av Store Gryta. Og det er merkbart stille. Etter hvert gløder trærne mer og mer. Oppe på toppen av den nordlige delen av Grytlihøgda skinner solen direkte mot meg gjennom trærne, men den er bare på et relativ kort gjestespill. Når den endelig har tittet fram fra under skyene er det ikke lenge til den vil forsvinne ned bak horisonten. Jeg ser fram til en solnedgang og haster videre over Grytlihøgda.

Stien over Grytlihøgda og solen gjennom trærne.

Solen på vei ned fra Grytlihøgda.

Solnedgangen finner jeg ved en av kollene på den sørlige delen av Grytlihøgda. Jeg ankommer først, men blir ikke alene og det er ikke veldig mange andre. En rolig og avslappet stemning av folk som bivåner solen sitt siste sukk på himmelen for idag. Med en himmel som blir rødere for hvert siste pust solen puster, sitter jeg meg ned og spiser min matpakke og drikker min te.

Solnedgang fra Grytlihøgda.

Kampen 310.

Stien følges så videre, mens himmelen tar en mørkere tone. Målet mitt nå er neste kjentmannspost, som blir reklamert for som Kampen om Marka. Og da er jo og målet avslørt. Denne toppen som ikke kan skryte på seg å ha en blåsti opp til eller over seg. Men som likevel kan skryte på seg å ha en fin utsikt over Maridalsvannet og deler av Maridalsalpene. Skumringen har kommet idet jeg ankommer toppen. Bålplassen er fortsatt varm, røyk stiger fortsatt opp og gløden avgir fortsatt varme farger. Vinden får bålet til å ta fyr igjen. Faren er nok ikke så stor, men jeg legger på litt ekstra med snø på bålet. Muligens det har foregått noen kamper om bålplassene her, men noen kamp om marka har det nok ikke vært.

Maridalsvannet om ettermiddagen.

Trær i skumring.

Den flotte solnedgangen fra Grytlihøgda var det som gjorde denne turen, samt det å kjenne på stillheten etter å ha kommet til Store Gryta. Tilbake hjemover går ned den vante veien på østsiden av Maridalsvannet, mens himmelen fortsatt er i en blåfarge som synes før alt lys blir borte. Og så ned Akerselva, hvor jeg blir smått fanget av lysene som er satt opp til å farge trærne i skiftende farger i Nydalen.

Pyntet tre i Nydalen.

Lyktestolpe, Nydalen.

Hjemme igjen sitter jeg igjen med at det var en fin tur.

Et tre farget i rosa farger i Nydalen.

Bilder fra en lang tur til Fagervann, hengebrua i Bjørnsjøhelvete, Kikuttoppen og hjem igjen

Om natten hadde det snødd, jeg hadde våknet opp og når jeg tittet ut av vindet var gaten hvit. Mesteparten hadde derimot smeltet når jeg gikk hjemmefra til en lang tur i marka. Fra Sagene gikk turen opp til Havnabakken og Grinda hvor det var hvitt i luften. Det var derimot ikke snø i luften som gjorde luften hvit og grå, men tåke.

Deretter bar det videre til Låkeberget og Hammeren, med tåken hengende igjen i trærne, hvor turen fortsatte opp til Fagervann. Fra Fagervann ned til Kamphaug og siden jeg var i nærheten tok jeg turen ned til hengebrua over Bjørnsjøhelvete for å sjekke ut resultatet av restaureringen. Nå hadde sol og blå himmel dukket opp på himmelen, men i helvete lå disen og ventet.

Målet for turen var Kikuttoppen. Solen forsvant ned bak åsene i vest på veien dit, men jeg rakk opp til å få med meg en flott farget himmel i etterdønningene etter solnedgangen. Bløtt ned fra Kikuttoppen til Østre Fyllingen. I mørket tilbake til Hammeren på skogsbilveien. Kunne gå uten hodelykt, alt flott opplyst av en stjerneklar himmel.

Hjem via Maridalsveien, så Voldsløkka før slitne bein sto foran egen dør igjen. I marka var det noe (våt) snø, noe is, men mest vått etter alt regnet og restene av snøen som hadde forsvunnet.

Havnabakken.

Grinda.

Svenskemuren.

Ved Låkeberget.

Hammeren.

Opp mot Fagervann.

Langs Fagervann.

Fagervann.

Hengebrua i Bjørnsjøhelvete.

Restaurert hengebru.

Bjørnsjøhelvete.

Ovenfor Kikutstua.

Etter solnedgang fra Kikuttoppen.

Kikuttoppen.