Kjentmannsmerket: No Time To Die

Den mørke tiden har kommet, det føles lenge siden desember møtte en med et smil og snø dalende fra himmelen. Istedet er det vått og tungt regn ute, samt grått og trist. Og det i en pågående pandemi med sine restriksjoner og begrensninger. Skillet mellom arbeidssted og hjemme er omtrent visket ut. Man flytter seg fra arbeidsplass til stue og er på samme sted. En må ut. Lenge. Og få sette tankene litt vekk, ta oppmerksomheten bort. Tid har gått siden jeg kom hjem etter å ha gått Gudbrandsdalsleden til Trondheim, og delvis hjem igjen (fra Lillehammer). Savnet etter den lange turen ligger der, hvor målet er en fjern realitet og man føler seg mer fri og levende. Jeg måtte ut og gå. Langt.

I Hakadal, ved Greveveien på vei inn i marka.

No time to die, but time to walk.

Trær i snø.

Det skulle heller ikke være en tur til en kjentmannspost, men planen min skulle uavlatelig føre meg forbi åstedet der James Bond skulle utføre sin license to kill. Eller mer treffende, spilte inn sin rett til å drepe. Langvannet øst for Hakadal ble scene for en liten del av den neste Bond-filmen, No Time To Die, den 25. filmen i en lang rekke. På en liten øy ble det bygget en provisorisk hytte eller kulisse. Noen dry martini, shaken not stirred, ville det nok ikke være der. Når No Time To Die eventuelt treffer kinoene (hvis ikke restriksjonene forhindrer det) får vi se hvor mye av Nordmarka og Langvannet som ble ble med i filmen.

En monokrom verden mellom Hakadal og Langvannet.

No time to die.

Langvannet med Bond-øya.

Vandringen min startet noe før, fra Hakadal. Et snødekt marka lå foran meg. En monokrom verden, men snøen gjør det lysere. I sterk motsetning til det mørke regnet fra hovedstaden. Med noen få unntak skulle turen utelukkende gå på skogsbilveiene gjennom marka. Å bevege seg i snø, uten ski eller truger, er tungt arbeid og tidkrevende. Tid ville vandringen uansett ta, men her lå avstanden som var tenkt å tilbakelegges til grunne og ikke tunge arbeidsforhold for bein og føtter.

Langvannet.

Elvannet.

Trehørningen.

Om det er fordi James Bond har pakket sammen sakene sine og forlatt Langvannet som gjør det så melankolsk når jeg vandrer forbi den lille øya med lett snødekke på trærne og is på vannet vites ikke. Videre langs vannet passeres jeg av en gjeng med løpere, men etter det blir det stille og jeg møter ikke på andre folk før mange timer senere. Det er stille i marka, det er fargeløst i marka, det er stemningsfullt i marka, det er avslappende i marka, og det er lite utsikt i marka. Trehørningen passeres, Søndre og Nordre Måsjøen passeres.

Søndre Måsjøen.

Monokrom vandring gjennom skogen, snødekte trær.

Ingen Hakkloa å se.

Fra skogsbilveien er det ikke mulig å se Hakkloa. Ut av skodden stirrer snødekte skikkelser av tre fram. Langsmed Store Sandungen vurderer jeg å klatre opp til Kjerkebjerget, vil man befinne seg under tåka, midt i tåka eller til alt overmål over den der oppe? Det får jeg aldri vite, for jeg velger det bort, men tipset mitt er at jeg ville befunnet meg midt i.

Tåke på skogsbilveien langs Store Sandungen.

Figurer og skikkelser i grått.

Sandungskalven.

Solnedgang over Vesle Sandungen, men den får jeg selvsagt ikke se. Det er likevel fint å sitte med vannet helt stille nedenfor og drivende skyer over åsene i bakgrunnen som kulisse for lunsjen. Og når det mørkner dukker tonene fram fra glemselen igjen, blåtoner.

Istapper, Kalven.

Ovenfor Sandungskalven.

Sandungselgen.

Mellom Langli og Kveldroshøgda har snøen dekket blåstien, mørket har senket seg og i lyset fra hodelampen er det ingen spor å se. Bare mine egne om jeg snur meg og ser tilbake. I mørket er det ekstra stille. Flyrom for tankene. Jeg har gått over her på samme måte en gang før, da mistet jeg merkingen på ett punkt, men fant tilbake til stien. Jeg gjør det samme nå også, sannsynlig på samme sted og.

Stille utsikt over Vesle Sandungen.

Skumring ved Vesle Sandungen.

Vesle Sandungen.

Bekmørkt ned til Fyllingene, men lys å se på andre siden av vannet. De lysene forsvinner fort på skogsbilveien som leder opp i skodden igjen opp og over mot Sørkedalen. Planen min forbeholdt nok en blåsti, men mellom Kobberhaughytta og Blankvannsbråtan er det gått opp spor.

Ved Sandbekken.

Mørket senker seg.

På urørt snø ved Langli, bare dyr har krysset over snøen.

Ved Ullevålseter begynner føttene å føles møre, på trærne henger det lamper og lyser opp. Ned mot Sognsvann dukker de første menneskene opp igjen. Fra Sognsvann gjenstår det fortsatt noen kilometer for meg, hvor stillheten fra marka legges bak meg og en våt asfalt leder meg ned til Sagene.

Inn i mørke skogen.

Å tråkke seg vei i snøen på blåstien mellom Langli og Kveldroshøgda.

I mørket på skogsbilveien ned mot Fyllingene.

Selv om mesteparten av turen gikk på skogsbilvei var det en nydelig tur gjennom et monokromt vinterdekket Nordmarka. Jeg føler at jeg trengte denne turen, det å gå langt og bare slippe alt. En lang pause fra hverdagen.

På spor i snøen mot Blankvannsbråtan.

Lys ved Ullevålseter.

Kontaktsøkende katt på Ullevålseter.

Sognsvann.