Kjentmannsmerket: Kroktjernet og Rudskampen 585

Så bar det opp i Romeriksåsene for to nye kjentmannsposter, Kroktjernet og Rudskampen. Med tanke på posisjonen til Kroktjernet lå det i kortene at man måtte legge turen innom Paradiskollen på veien. Og selv om været ikke var av det slaget som tillot sikte ut i evigheten, var det som vanlig lite å klage på når det gjaldt utsikten fra toppen.

Nedenfor Paradiskollen er det mye piping å høre, i hvertfall hvis man tolker navnene på vannene. Jeg følger en umerket, men klar sti ned til Dampiperen. Derfra går turen på retningen kartet og terrenget gir meg.

Jeg ender opp litt lengre nord enn ønsket, men det føles som at det er meningen da det er Oberstputten som dukker opp i synsfeltet. Det tjernet er nevnt i henhold til posten jeg skal fram til (satt i sammenheng med Sersjantmyra posten i Krokskogen). Fra putten til obersten er det en enkel tur ned til dagens første fangst, og da snakker vi ikke fisk.

Ute på en odde i Kroktjernet finner man et idyllisk sted, med en gapahuk hvis været skulle vise seg å ikke være like idyllisk som stedet. Jeg hadde ikke møtt en sjel hittil på turen, men her utenfor sti dukker dem opp.

Etter å gått rundt Råsjøen og ned til Bjertnessjøen på merkede stier og veier er det på tide med en topptur. Rudskampen (585moh) er det høyeste punktet i Romeriksåsene. Likevel går det ikke noen blåsti opp til toppen (selv om stien til Råbjørnhytta ikke kan sies å gå så veldig langt unna). Jeg fulgte derimot ryggen opp fra Bjertnessjøen.

Dette er natur i marka som jeg liker meg i. Åpent, myr, lyng og med krokete furutrær. Her er det også mange spor av lynnedslag i trærne.

Går rundt Råbjørn. På stien forbi Skotjernet det knapt en sti. Her ligger trærne som mikado-pinner over stien, og det er lettere å gå utenom stien enn på den. En hinderløype i sakte fart.

Det er et fint lys over Harestua når jeg er på vei nedover for å nå toget tilbake til Oslo etter en fin tur gjennom Romeriksåsene.

Utsikt fra Paradiskollen.

Utsikt mot øst fra turen ned fra Paradiskollen.

Beverhus ved Dampiperen.

Oberstputten.

Kroktjernet.

Utsikt fra et lettere ødelagt jakttårn.

Steinbruen ved Råsjøen.

Opp Rudskampen utenom sti.

Rudskampen med sine furutrær.

Rudskampen 585.

En putt nord for Rudskampen.

Råbjørn.

På vei mot Skotjernet, her skal det visstnok være en sti.

Skotjernet.

Myr og Skotjernhaugen.

Sollys på vei ned til Harestua.

Kjentmannsmerket: Bøsetra og OL-Skog

17. mai, pandemi og det høljregner. Ikke det beste utgangspunktet for å feire nasjonaldagen kanskje. Som vanlig flykter jeg fra byen, men i motsetning til før hadde jeg ikke mulighet for å ta en overnatting ute. La min lille enmanns-tog til Vestmarka for å finne en gammel seter og en OL skog.

Det ble en våt tur. Og jeg måtte og bruke litt tid på å komme meg opp i marka fra Asker. Utsikten fra Hovdehytta var nok ikke mye å skryte av i dag, selv om den innimellom bød på ørsmå gløtt gjennom de tunge skyene.

Fram til Bøsetra var det ikke mye pause å få fra regnet, men kanskje det er en passende kontekst å være på den gamle seteren i. Det er tungt og grått, og synet av Oslofjorden er ikke der lengre. Det er heller ikke den gamle seteren slik den var før, den er i forfall.

Her skal det ha vært seter og slåttemark i hundreårene etter svartedauden. Fast bosetning ble det her rundt år 1700, fram til 1900 hvor det siste husmannsparet flyttet. Jeg glemmer regnet i historien.

Myggheim har jeg alltid likt, der den ligger litt skjult i skogens dybde, men nå er det hogget her og det har blitt utsikt. Om man kan kalle det for det. Jeg synes det er litt trist.

To andre vandrere sitter i det de kan finne av le under det lille mønet og deler gjerne det lille som er. Akkurat nok le til å kunne sitte litt tørt under tak og få fyrt opp brenneren for å lage mat.

Vått er det over til Store Sandungen og det er grått rundt vannet.

Ned mot Furuholmen og Gupu finnes det en stein til minne om skolebarna som plantet en skog til ære minne for de Olympiske Lekene på Lillehammer i 1994.

Når jeg kommer til Skaugumsåsen med sin utsikt har regnet gitt seg. Utsikten er fortsatt grå og dramatisk, men det er utsikt. Helt til Oslo og. Jeg vifter litt ekstra med flagget før jeg går ned og tar fatt på siste lille strekning tilbake til Asker.

Tilbake i Oslo bruker russen rutebussen som russebuss. Det er et svare leven og jeg ønsker at jeg fortsatt var tilbake i Vestmarka, regn eller ikke.

Ut fra Asker.

Hovdehytta.

Utsikt fra Hovdehytta.

Solli gård.

Opp til Bøsetra.

Bøsetra, ved utsikten.

Bøsetra er i forfall.

Innefra Bøsetra.

Myggheim.

En glad vandrer i regnet ved Myggheim på 17. mai.

Vått var det i marka.

Over myrene mot Store Sandungen.

Hva er nå dette som er bygget eller bygges i Semsmåsan.

Ol-skog, en liten skogteig vest for Furuholmen.

Utsikt fra Gupu.

Det flagges fra Skaugumsåsen.

Utsikt mot Oslo fra Skaugumsåsen.

Ved Sem Gjestegård.

Bilder fra skitur i Nordmarka 02.05.21: Mylla til Sørkedalen

Dette ble vinterens siste skitur. Turen startet på Mylla og gikk forbi Trantjern, Ølja, Tverrsjøen før den gikk ned terrengløypa gjennom Sinderdalen. Øvre og Nedre Sinderputten ble passert, før Store Sinnera og siste bit av Sinderdalen bragte meg til Spålsætra. Derfra på Spålsveien til Storflåtan og så videre mot Loka. Balansegang på brøytekantene bragte meg på skogsveiene til Gagnumseter, før resten av turen gikk over Oppkuven, ned Kjagdalen og til Søndre Heggelivann. Før turen tok en endelig slutt ved Skrubbdal måtte skiene innimellom av og på. Rundt regnet ble skituren på 40km.

Langsmed Mylla.

Mylla mot Vestenden.

Broen ved Trantjern.

Over myrene etter Trantjern i retning Tverrsjøen.

Villingmyra.

Sinderdalen.

Sinderdalen.

Øvre Sinderputten.

Øvre Sinderputten.

Nedre Sinderputten.

Auretjern.

Spålsætra.

Spålsveien.

Utsikt fra Spålsveien.

Ved Loka.

Loka.

Ved Aurtjern.

Balansegang mot Gagnumseter.

Ukjent putt litt utenfor skiløypene over Oppkuven.

På vei over Oppkuven.

Bart parti ned mot Storebekkhytta.

Framme ved Skrubbdal, vinterens siste skitur over.