Over myr på klopper.
Vaner er vonde å vende, jeg gjorde det ifjor, men vender tilbake igjen i år. Alt av planlegging, handling og pakking blir gjort rett før avmarsj fredag 15. mai. En avmarsj som først tar en til bussen opp mot Kjelsås og så en kort spasertur til togstasjonen for å vente på toget til Harestua. Burde ha kommet meg ut tidligere, været er i feststemning. Det er mer vind på Harestua, og det er mer snø i Romeriksåsene enn ventet får jeg høre av en lokal kjentmann som jeg slår av en prat med på vei opp.
Solobservatoriet sett fra Stormyra.
Opp er det fint, stien ligger og glaner mot vest og får varme solstråler som svar. Snøen forsvinner fort der, men etter å ha gått over kloppene på Stormyra med utsikt til solobservatoriet er det over. Vinteren melder sin ankomst igjen. Et kaldt pust blåser meg i ansiktet og føttene synker ned i våt snø. Og der det ikke er snø, har de smeltede etterlatenskapene etter den gjort underlaget om til en våt masse. Surklingen og plaskingen fra der jeg plasserer føttene mine kan høres langveis fra, men jeg er glad og fornøyd, føler meg som en liten unge som har funnet en søledam å hoppe i.
Snøsti. Vinteren har ikke sluppet helt taket ennå.
Jeg går i sakte film. Fra Kolsjøen bruker jeg omtrent en halvtime på den 1km lange strekningen til krysset i vestenden av Råsjøen. Det gjør at jeg velger å ta veien opp mot Råbjørn istedet for blåstien, på veien mellom Råsjøen og Råbjørn er det mer enn nok snø til å kunne gå sammenhengende på ski.
Kolsjøen. Fortsatt litt is langs kanten.
Det er folksomt på Råbjørnhytta, som kommer noe overraskende på meg. På alle mine turer her i tiden rundt 17. Mai har jeg knapt møtt på folk og det har ikke vært andre enn meg på hyttene. En småbarnsfamilie er her på tur, to venninner og en stor gruppe med unge folk som har et prosjekt med å vise fram hva som ligger rett utenfor stuedøren til folk i Oslo. Ikke rettet mot de sedvanlige DNT'erne, men mer mot folk som sitter og tar seg en pils på Grünerløkka.
Kveldsstemning ved Råbjørn.
Og det gjør kvelden livlig, de har holdt på lenge, og har fortsatt mye igjen på programmet. Velregissert. De myldrer rundt, men er heller ikke til stor bry. På programmet står avslapping i solveggen, avslapping i hengekøya, kanopadling, spise middag ute med mat grillet på bål(panne), nakenbading og så videre og videre. Eneste jeg lurer litt på, er når de skal få tid til virkelig å nyte det å bare være ute i naturen.
Steinklopp over det lille oset ved siden av Råbjørnhytta.
Nydelig dag, og kvelden blir likedan, bare noen tynne og lette skyer som driver sakte over himmelen. Det er det ikke morgenen etter, da ligger det et tungt og grått skylag over Råbjørn. Sakte våkner folk til liv, barnefamilien er som ventet tidligst oppe, en og en halv åringer har en tendens til å like morgentimene. De er gått når jeg står opp.
Inngangen til en gammel gruve ved Engelstadkampen.
Ruten over Rudskampen er våt og preget av en del snø i starten, skoene forsvinner ned i myra og blir borte, i bakhodet nynner jeg på Bjørn Torske. Det er regn i luften. Ned mot Bjertnessætra er snøen smeltet, den liker seg best i sør- og øst-hellingene. Over mot Engelstadvangen er den tilbake, mens små regndråper synker ned gjennom himmelen. Jeg har kurs mot et noe usedvanlig vertshus nord for det tidligere skjerpet. Store hauger med stein som er hentet ut fra gruvene i området ligger som bruddstykker mot skogen. Fra en gruve kommer det taktfaste drypp fra store isstalagtitter som smelter.
Sydvest på Tripperudhøgda, ved Tripperud 'Inn'.
Oppe ved Tripperudhøgda ligger det en gammel hvilebrakke som ble bygget i anledning anleggingen av høyspentlinjen over høgda. Der har noen lokale kjentfolk gjort om den gamle, ubrukte og slitte bua til en liten koselig koie man kan slappe av, fyre opp i ovnen og lytte på regnet som trommer på taket. Som jeg gjør, det er et passende tidspunkt for en pause. Regnet satte inn for fullt rett før jeg ankom kjentmannsposten. Skulle man komme over koia, så forlat den i den stand du ankom den. Fra utsikten ved siden av kan jeg se Romeriksåsene ligge grått og kuet under været.
Utsikt over et regntungt Romeriksåsene fra Tripperudhøgda.
Så kommer den lange vandringen på grusvei ned mot og langs Storøyungen. Jaktstolen oppe i treet fra forrige gang er borte. Blåstien langs vannet er søkkvåt, skoene mine har sett sine bedre dager. Gjermenningene må jo være Romeriksåsenes indrefilet. Over Smalgjermenningen har det kommet opp en ny bro, forrige bro var ikke ett pent syn sist jeg var der. Ved gapahuken ved utløpet av Gjerdrumsgjermenningen blir det endelig en større lunsj for magen, som har klaget litt på veien, selv om det er kort tid igjen til min ferd for dagen er over.
Storøyungen.
Når jeg ankommer Spikertjernskoia kan jeg gledelig se at det ryker fra pipa, det betyr at jeg ankommer en varm koie. Der møter jeg en mor med to barn som også har tatt til skogs for å feire nasjonaldagen. Hun var litt overrasket over at det kom flere, mens jeg ville ha vært det hadde det ikke vært for at det var så mange på Råbjørn. Kvelden blir hyggelig. Regnet lager mange og små ringer på det lille tjernet, fra ovnen knitrer det fra ilden.
Ny bro ved Smalgjermenningen, den forrige lå til forfall.
Så er det nasjonaldagen som gryr og atter en liten marsj i vente for en vandringens mann. Og det er ingen endring i været, grått, surt og regn. Jeg forlater koia hvor det er festet et lite flagg ovenfor inngangsdøren og setter i vei i retningen jeg kom fra igår. Tilbake til gjermenningene. Det ryker fra pipen på en av hyttene ved Kirkebygjermenningen.
På enmanns 17. Mai-tog gjennom Romeriksåsene ved Kirkebygjermenningen.
Usikker på hvor lang tid jeg vil bruke, lurer jeg litt på å ta veien ned mot Ås Gård og så istedet gå opp til neste kjentmannspost derfra. En dum tanke, det å gå langs veien er betydelig kjedeligere enn en koselig vandring på en sti og tid bør jeg ha nok av, selv om jeg går i sakte film. Så over mot Hakkim settes kursen over blåstien. Som i starten er på fast grunn. For så å totalt løse seg opp i det våte element, stien gjør stor greie av å gå rett over de mest våte områdene. Inge nåde for folk med dårlige sko der; nå har jeg noen slitte sko, men som fortsatt holder stand. Langs Åbortjernet kan man fortsatt tydelig se skisporene i snøen.
Myr ved Setertjernet.
Rundt Hakkimtjernet og Damsortungen går det på vei igjen, før jeg igjen bytter den ut med det våte element etter Lauvtangen. Når stien begynner på en nedadstigende gradient kan jeg se Varingskollen gjennom trærne, som lyser opp hvitt i horisonten, en kan fortsatt stå på ski ned. Stien ned er som en bekk. Jeg kommer ned til neste og siste kjentmannspost på turen, som er en diger flyttblokk. Flyttblokken blir av mange forbundet med en harajakt. Det sies at et kobbel med harahunder mistet losten ved akkurat denne steinen. Og når jegerne ga seg kunne de se et par hareører oppå steinen.
Rester av snø ved Åbortjernet.
Mens haren gjemmer seg på steinen, spiser jeg lunsj. Som igår rett ved enden av dagens marsj. Det er kort vei ned fra Romeriksåsene for mitt enmanns 17. Mai-tog. Jeg når akkurat ikke bussen tilbake fra Kongsskog, jeg når akkurat toget tilbake fra Hakadal. Er nok ikke den reneste og mest pyntede personen på toget.
Harasteinen.
Tilbake i Oslo ønsker jeg at jeg fortsatt var ute i det fri. På togstasjonen på Kjelsås sto en jente og hørte og sang med på en låt med en tekst ala '...greit å være hore!'. På bussen ned var det fullt av feststemte folk, og en gruppe som ropte 'hipp hipp hora' istedet for det vanlige 'hipp hipp hurra'. Jeg ønsker meg bare tilbake til skogens ro igjen. Kanskje jeg begynner å bli gammel.
Ruten gjennom Romeriksåsene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar