Kjentmannsmerket: Nordvest På Sørumåsen og Gruve Ved Nordvollen og Øst For Langemyrene

Pinseaften stiger jeg av på Lier stasjon etter å ha kjørt tog under området kjentmannsheftet drar meg ut i. Ovenfor stasjonen stiger de lett kuperte åsene i Kjekstadmarka seg oppover, denne marka er mindre og mer lettgått en de mer kjente i Oslomarka.

Utsikt mot Drammen fra Sørumåsen.

Nordvest på Sørumåsen.

En gammel kjerrevei tar meg rett opp i lia til fire taubanelodd som ligger igjen etter taubanen som ble brukt til å frakte kalkstein fra bruddene ved Gjellebekk ned fra Sørumåsen og videre til Gullaug der kalksteinene ble skipet videre. Hadde vært artigere å tatt taubanen opp, men det er ingen tung start på dagens lille vandring. Loddenes lodd i livet var å holde bærevaieren stram.

Stiskilt i Kjekstadmarka.

Stuvstjern.

Rolig skogsvandring videre, forbi Stuvstjern som nok kan være et populært sted for å telte. Rolig, inntil man nærmer seg neste post ved Søvollen. For nærmere jeg kommer, jo mer fylles luften av en evig dur fra en motorcross-bane i nærheten. Det høres ut som motorsagmassakren på speed. Gruvedrift har det vært plenty av her i landet, og også i Oslomarka. Ved Nordvollen, altså i nærheten av Søvollen, ligger det også en gammel gruve. Denne er nå nesten igjengrodd, og mer grønn enn grå. Motorcrossmassakren fører til at jeg ikke blir lenge ved kjentmannsposten, jeg søker tilflukt dypere inn i Kjekstadmarka.

Gruve ved Nordvollen.

ROS-hytta er et populært skimål om vinteren. Da pleier det å være servering her, nå er det bare en ildsjel her som jobber med ved. Selv husker jeg vagt skiturene med min far hit, det jeg husker best er at jeg var veldig kald på hendene på en av turene. I ly av at det har vært servering her, passer det bra å spise lunsj.

Øst for Langemyrene.

På kartet mitt er ikke blåstiene merket inn, uvanlig nok. Så jeg tar ibruk skisporene over mot Bertelsmyra og neste post. Øst for Langemyrene finner man besynderlig nok en stor haug med takstein, hvis form også er av den uvanlige sorten. Taksteinene stammer fra en gammel årgang fra Spikkestad Teglverk og lå på et gammel torvhus som nå er borte. Siste post stemplet, og da er alle postene i Kjekstadmarka tatt. Større er ikke marka igrunn.

Utsikt fra Haukeliåsen.

Det kan hende folk flest nesten forbinder Kjekstad med golfklubben som ligger i utkanten av marka enn selve marka. På vei ut av den passerer jeg en av de innerste greenene. En ruglete sti og striglet gress side om side. Hører heldigvis ingen fore mens jeg går. Ferden endes ved Røyken kirke, hvor min far kommer og henter meg. Forrige gang jeg var og gikk her i marka ble jeg også hentet her. Fin tur i fint vær, glemmer brølet fra crossbanen.

Blå og grønne kontraster ved Kjekstad.