Gruve, Lillomarka.
Turen hadde et mål, det hadde den, et lite ett. Nok en kjentmannspost å ta, nok en post å stryke fra listen. Kanskje det var fraværet av en planlagt rute som manglet, kanskje jeg selv trives best med å ha en plan (noe som kan forklare min fascinasjon for langdistanseruter). Det var ingen plan over hvor jeg gikk. Fulgte grusveien et stykke, ga den så opp og tok inn på en blåsti. Returnerte til grusveien igjen. Fikk ihvertfall med meg noen gruver jeg ikke hadde fått med meg før, tittet bare inn i dem, gikk ikke inn.
En miniatyr kløft mellom Breisjøen og Steinbruvannet.
Vaset rundt Breisjøen på sørsiden. Varden på toppen av Røverkollen ble tent, det var fare på ferde, en vandringsmann var på vei mot toppen. Prøvde å holde meg i skjul i skogen over mot Steinbruvannet. Angrep Røverkollen sørfra, fra Romsås. En hadde en konstant følelse av å bare duppe såvidt under overflaten til Lillomarka idag.
Røverkollen.
Utsikt mot Nittedal fra ventilasjonsanlegget på Røverkollen.
Turen over Røverkollen var kanskje turens største begivenhet. Kollen er nok for de meste mest kjent som åstedet for kommunikasjonstårnet som man kan se fra lang avstand av. Mens signalene farer til og fra tårnet kan man beskue restene av gamle bronsealderrøyser. Å ta denne posten var den eneste planen jeg hadde, posten på et vardefjell.
Utsikt over Lillomarka fra ventilasjonsanlegget på Røverkollet.
Ved kommunikasjonstårnet kunne jeg klatre opp i et ventilasjonsanlegg, under lyden fra viftene kunne jeg speide nordover og vestover over Lillomarka. Planløst fulgte jeg skogsveiene tilbake til Solemskogen og bussen som jeg ikke nådde. Nede ved Kjelsås var jeg enig med meg selv om at det nok ikke hadde vært den største turen, noe manglet, kunne ikke sette spikeren på akkurat hva. Noen ganger er det bare sånn. Det vil komme flere sånne turer og, men så vil det og komme mer givende turer og.
Røvertårnene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar