onsdag 30. november 2011

For en neve filmfestival

Med en titt på programmet for i år og en titt på programmet for ifjor, så ser en at noe er annerledes. Det er markant mindre filmer på programmet til Oslo Internasjonale Film Festival i år. Årsaken er at Oslo Kino har trukket seg fra samarbeidet. Men som Montages skriver, så er dette kanskje mer en mulighet for film festivalen enn en hindring. Tiden vil vise.

En ting som ikke skifter, er at blikket mitt som regel rettes mot Asia når jeg velger filmer. Det sto hele åtte japanske filmer på programmet i år, og jeg fikk med meg sju av dem.

Arrietta.

Jeg står gjerne litt på tærne når det kommer nye filmer fra Studio Ghibli, og Arrietta av Hiromasa Yonebayashi var intet unntak. Filmen er basert på Lånerne av Mary Norton. Hvor Ghibli henter magien fra vet jeg ikke, men jeg blir revet med inn i deres fantastiske verdener omtrent hver eneste gang.

Så skal en ikke glemme at det finnes flere som driver med animasjonsfilmer i Japan enn Ghibli, et annet høydepunkt på festivalen ble Colorful av Keiichi Hara. Spesielt heldig på animasjonsfronten var ikke The Prodigies av Antoine Charreyron, 3D eller ikke 3D. Hvordan de har klart å bruke hele 9 år på denne filmen er et stort spørsmålstegn.

Sion Sono har blitt en gjenganger på filmfestivaler i det siste og her ble han frontet med to filmer, jeg fikk med meg begge. I Himizu skrev han inn ettervirkningene av Tohokuskjelvet og den påfølgende tsunamien inn i et ellers ferdigskrevet originalmanus. Det satte en fin 'edge' på filmen, som likevel ble litt for retningsløs i lengden. En god del bedre var Guilty Of Romance, den tredje filmen i hans trilogi om hat og den klart beste av de tre. De to andre er Love Exposure og Cold Fish.

Guillermo Del Toro har startet en bølge med skrekk-filmer fra Spania, tenk The Orphanage og så videre, neste ut i rekken er Julia's Eyes av Guillem Morales. En ok film som har sine øyeblikk.

Béla Tarr sine filmer er definitivt en 'acquired taste'. Han legger seg på lange tagninger som Theo Angelopolous, Andrei Tarkovsky og Carlos Reygadas. Filmene hans har alltid vært filmer som har satt sine preg på meg i etterkant, de smyger seg sakte (de går jo sakte for seg) men sikkert inn på deg underveis. Så også med The Turin Horse. Og musikken er nydelig, nok en likhet med Angelopolous.

The Turin Horse.

Smuggler av Katsuhito Ishii startet festivalen for min del og tross en interessant leiemorder kalt Vertebrae og enkelte stilige scener ble det ikke det helt store. Shinya Tsukamoto har tidligere gitt oss særheter som Tetsu The Iron Man og egenartete A Snake Of June, med Kotoko traff han ikke helt. Med noe som føltes meget amatørmessig i starten klarte aldri filmen å hevde seg nevneverdig.

For å nevne særheter så kommer man ikke bort ifra Arirang av Ki-Duk Kim. Hva får man hvis man tar en kompromissløs regissør som har begynt å tvile på seg selv etter en nesten-ulykke på settet, flytter til en kald hytte i et utkantstrøk for så å lage en dokumentar med seg selv som objektiv? Nevnte film, og et interessant resultat.

Colorful.

Et hyggelig møte med parkene i Tokyo ble det i Tokyo Park av Shinji Aoyama, en lettere til sinns versjon av Blow Up. Fornøyelig og litt forunderlig.

Smuggler (Katsuhito Ishii) Kotoko (Shinya Tsukamoto) Arrietta (Hiromasa Yonebayashi) Julia's Eyes (Guillem Morales) The Turin Horse (Béla Tarr) Arirang (Ki-Duk Kim) Guilty Of Romance (Sion Sono) Himizu (Sion Sono) Tokyo Park (Shinji Aoyama) The Prodigies (Antoine Charreyron) Colorful (Keiichi Hara)

1 kommentar:

  1. Kjære Tarjei. Hvor finner jeg alle kommentarene ? Du har så nydelig en blogg. Vil gjerne dele med flere.

    SvarSlett