Kjentmannsmerket: Abboråsen - Åbboråsen 547 og Øskjevallsbrenna 538

Tåken ligger tykt over Steinsfjorden, omtrent som om den ønsker å skjule den fra oss. Det har omtrent vært tåke over Oslo hver dag siden jeg kom tilbake fra Spania og denne dagen er intet unntak. Oppover Krokleiva forsvinner jeg for en kort stund inn i tåkehavet.

Et tåkehav utenfor Kongens Utsikt.

Ikke langt unna Kongens Utsikt ligger det en topp som heter Abboråsen, nesten som en burde ha med seg fiskestangen på 'topptur'. Navnet har åsen fått av et lite tjern som ligger i nærheten av åsen, Abbortjern. På side 19 i kjentmannsheftet har jeg lest at det står en post på toppen av åsen.

Abboråsen - Åbboråsen 547.

Siden det er tåkete og sjansen for god utsikt ikke er veldig stor passer det godt med en tur til Kongens Utsikt først. Forventer å se en grå vegg, men tåken har synket og foran meg ligger et hav av skyer. Ringerike med sine fjorder er dekket av tåkehavet, bare noen topper i horisonten stikker opp av skyene. Even better than the real thing sier jeg, dette var tøft. Hadde man bare kunne gå på skyene.

Øskjevallsbrenna 538.

Det er virkelig antydninger til sol når jeg klarer å ta øynene fra tåkehavet og bevege meg mot åsen som er første mål for dagens vandring i Krokskogen. Det har vært kuldegrader her, for det er tæle i bakken og over myrene. Jeg kan gå rett over myrene omtrent uten å synke nedi. Bare snøen mangler. Selv uten tåke er det ikke noen utsikt fra toppen der posten står, men ved å gå litt sørvest for åbbortoppen så kan man se utover skogen og tåkehavet bortenfor.

Krokskogen lå under tåkens tegn, her sigende gjennom skogen nedenfor Øskjevallsbrenna.

På toppen av Øskjevallsbrenna sto det et trigonometrisk tårn, slik kunne man stå og speide utover Krokskogen. Etter å ha gått ned fra Abboråsen og inn i tåken igjen har jeg beveget meg langs veien i retning neste post. Når jeg kommer til tårnet, ligger restene av det på bakken. Som det har gjort siden sensommeren for to år siden, blir lite utsikt for meg fra der toppen står. Bedre blir det i sørsiden av åsen. I retning Oslo ligger skyene lavt, eneste jeg kan se herfra er toppene av tårnene på Tryvann som stikker opp av skyhavet.

Bruløkka, tåke og stillhet.

Vandrende langs tåken som siger langs grusveien i retning Kleivstua går turen mot slutten. Tåken har omslynget meg og kanskje har den gjort meg tåkete i hodet og, jeg føler meg ganske så sigen når jeg sitter på bussen på vei tilbake Oslo.