torsdag 1. mai 2014

Kjentmannsmerket: Paradiskollen

Jeg er ikke den mest ivrige deltakeren i de mange togene som går i byen, det være seg 1. Mai-tog, 17. Mai-tog, demonstrasjonstog eller fakkeltog, men toget til Gjøvik bruker jeg flittig. Så også denne 1. Mai, hvor stoppestedet er Harestua. På Stryken gikk det forøvrig av en stor gruppe som nok hadde tenkt seg å løpe tilbake til byen, om det var et løpende 1. Mai-tog vites ikke.

Paradiskollen.

Nedenfor Paradiskollen lå dette lille tjernet fortsatt med is på vannet.

Fra Harestua har jeg tenkt meg opp i Romeriksåsene, ryktene har gått om at det ikke skulle være så mye snø der nå. Så jeg tok sjangsen på at det skulle gå bra, det skulle vise seg at ryktene ikke var helt sanne. Det var ikke et veldig langt strekke opp i åsen etter Harestua at føttene seg ned i snø for første gang. Jeg snakket om feil valg av skotøy i mitt forrige innlegg, denne gangen har jeg tatt på meg bedre stoff. Så litt skeptisk til ryktene var jeg nok.

Kom ut fra skogen ved sørspissen av Svarttjern, fra her gikk turen videre på en snøbelagt skogsbilvei.

En slitt markaplass ovenfor Blekketjernene.

Mellom Puttehøgda og Paradiskollen ligger trærne veltet om på kryss og tvers, et rotete område før man når paradis. Opp dit går stien bratt opp under et snølag, hardpakket og glatt, det er festet et tau man kan holde fast i oppover. Når man kommer opp har man flott utsikt fra Romeriksåsenes høyeste punkt, 670moh. Skogsdrift har gjort det slik at utsikten mot nord, vest og delvis mot sørvest lar deg speide langt bort i horisonten. Fra toppen kan man se Gaustadtoppen, Norefjell, Vikerfjell, Spåtind, de høyeste toppene i Nordmarka og tilbake til Tryvannstårnet. En gang i tiden sto det et brannvakttårn her og. Kjentmannsfolk liker seg tydeligvis her på toppen, hele tre ganger før har det vært post her. Vinden liker seg også godt her oppe, det blåser friskt.

Det er fortsatt kaldt om nettene, her fortsatt is som har dannet et iskrystalltre.

Ved Toreren tok skisporene meg over denne lille myren.

Stien videre fra Paradiskollen ligger forsvunnet i snølaget, men blåmerkene er synlige, snøen er hardpakket og grei å gå på. Det er fortsatt is på vannene her oppe, men å prøve lykken ute på dem har jeg ikke lyst til. Noen enslige spor ligger bak meg når jeg kommer ut på en skogsbilvei. Det er vesentlig mer snø på veien enn bart. Det knirker under føttene når jeg tar veien videre, en kunne fint fått seg en vårskiløpingstur her. Ved Toreren slutter veien og jeg følger skisporene videre til Søndre Tvekjelleren. Ved Vrangen er det bart på skogsbilveien.

Foss mellom Lauvtangen og Damsortungen.

Curiosity killed the cat. Måtte klatre opp i en jaktstol på veien ned mot Storøyungen. Men ingen dyr kom luskende forbi mens jeg satt og holdt utkikk.

Jeg tar lunsjen ved Lauvtangen, tross det fine været er det noe småsurt. Mellom Lauvtangen og Damsortungen renner det en foss, lyden høres godt over vannet. Jeg har knapt møtt ett menneske på turen hittil, bortsett fra en person ved et hus i det nordvestlige hjørnet av Vrangen. Ved Hakkim er det heller ikke noen å se, men en kan høre et aggregat dure. Ved Engelstadvangen sjekker jeg av person nummer to på listen. Herfra går det videre ned mot Storøyungen. Et jegerpost fanger min nysgjerrighet på veien og jeg må klatre opp i stolen hevet over bakken, ingen elg kommer forbi mens jeg sitter og holder utkikk.

Ved Storøyungen.

Smalgjermenningen mot slutten av turen.

Jeg slår av en hyggelig prat med person nummer tre og fire ved der Rondanestien krysser skogsbilveien nedenfor Gjevtjernet. Før blåstien tar meg mot Smalgjermenningen bykser en grevling vekk fra meg nedenfor veien. I denne delen av Romeriksåsene er det betydelig mindre snø. Turen går mot slutten, og klokken har tikket og gått mot ettermiddagen. Går ned mot Glitre gjennom Djupdalen. Nå har jeg vandret mye igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar