Kjentmannsmerket: Nysetervollen og Bergsåsen 458

Himmelspretten og det er klar bane opp til himmelen, ingen skyer som kan sende en rett ned igjen. Ingen skyer til å sende solstrålene opp igjen heller, de får stråle uforstyrret ned mot Vestmarka. Det er tid for å sprette litt rundt i naturen igjen, naturen rett utenfor stuedøren (definert gjennom en kort busstur opp til Sollihøgda). Sist gang jeg befant meg på Sollihøgda sto jeg under busskuret i ly for regnet, kald og våt etter en skitur, kontrastene er store, gledene like store. Det å elske å vandre, det å elske å bevege seg, ikke stagnere. Jeg går, nok en gang.

Myr, ikke langt unna Sollihøda.

Skog og atter skog, det er mye av det i dette landet.

Hvor langt kan en gå før en stuper? Det har jeg ikke tenkt å finne ut av idag, jeg har tenkt å gå til to nye poster, Nysetervollen og Bergsåsen. Heftet fungerer fint som inspirasjon til hvor en kan legge ut på en vandring til. Mens jeg har skrevet dette har jeg beveget meg enda lengre unna Sollihøgda, over Høgbrennåsen og Brennhoggfjellet, med utsikt over Holsfjorden og ned mot Sylling. Ellers er det mye skog å vandre i og gjennom.

Grønt opp mot Burås etter Lindeberget.

Mikkelsbonn er nå stille i skogen, selv når snøen legger et stiltiende lag over trærne er det mer lyd der enn nå. Skiløperne hører fortiden til. Over mot Butterudbonn tråkker jeg nesten på en hoggorm igjen, denne merkelig uaffektert av en stor fot som kommer stompende ned rett ved siden av. På toppen av Haveråsen (437moh) kan en se Oslofjorden i enden av langstrakte grønne skoger og åser. Jeg kommer ned til ett gjenkomst av liv, fra Sollihøgda har det vært få andre ute. Ved Store Sandungen høres stemmer overalt.

Blomst ved Store Sandungen.

Å vandre krever bein og føtter, og at de jo fungerer til en viss grad, ihvertfall er det en stor fordel at de gjør det. I det siste har jeg slitt en del med føttene mine, noen mindre hyggelige bekjentskaper (ikke gnagsår) har gjort turene litt mer tunge for vandringsredskapene mine. Idag, etter en stund med heftig bruk av fotbad og noen preparater, har jeg til gode å føle noen problemer der nede. Det gjør en glad, jeg er jo en vandringens mann. Jeg vandrer over til Asdøltjern. Der kommer lunsjpakken opp av sekken, i lag med termosen med te på.

Nysetervollen.

For noen år siden var jeg i Asdøljuvet sammen med min far. Jeg går ikke dit idag, men farlig nær. Nysetervollen ligger litt skjult ikke langt unna, innmark og brukt for mange år siden. Nå har skogen tatt tilbake vollen og rydningsrøysene rundt. I heftet er det et bilde fra 1989, det er ikke gjenkjennelig på den tiden jeg klipper i heftet.

Myggheim.

Som ved Mikkelsbonn er det stille ved Myggheim, selv om myggen gjør sitt beste for å vise sin tilstedeværelse. Over Storemyr er det anlagt en gangvei omtrent, godt tilrettelagt for alle. Det blir et gjensyn med Store Sandungen, nå i sør, før stigningen opp mot Bergsåsen. Bergsåsen var fram til 2007 militært område, nå er det åpnet igjen og man kan gå blant restene av installasjonene. Toppen på åsen er det høyeste punktet i Asker med sine 459moh.

Gangvei over Storemyr.

Men den beste utsikten for du ikke midt iblant den militære inngripenen i landskapet, den får du lengre sør, en meter lavere. Fra toppen kan du klippe i heftet og se utover Oslofjorden og det meste av Askerlandet. Navnet på åsen kommer fra gården Berg som eide skogen. Jeg kan se ned mot slutten av dagens vandring.

Store Sandungen.

Ved den tiligere militære installasjonen på Bergsåsen.

Ikke langt unna Semsvannet kommer jeg ned fra marka. Veien fører meg til Asker, og rett på toget. Ved Café Fiasco frister det for mye med en after-walk...

Bergsåsen 458.