Troll I Eske: Gjenforeningen

Det ble ikke sagt så mye om filmen idag gitt, ikke annet enn at det var en prisbelønt film og at man som regel satt igjen med en solid ettertanke etter å ha sett den. Filmfestivaler var nevnt og tankene mine streifet da tilbake til Tromsø, for det ville ikke vært unaturlig om det var en film som ble vist der som dukket opp som trollet. Det har skjedd før. Og forrige gang er jeg rimelig sikker på at det opprinnelig var Ida av Pawel Pawlikowski de hadde tenkt å vise.

Når det med en gang dukket opp et svenskt ord på skjermen så var jeg rimelig sikker på at det var Återträffen av Anna Odell som tittet opp av esken. Filmen gikk i Tromsø, men jeg så den ikke og i så måte var det bra.

Gjenforeningen.

Filmen tar for seg mobbing og utgangspunktet er en gjenforeningsfest for klassen fra barne- og ungdomsskolen 20 år etter. Men Anna Odell er ikke invitert. Hvorfor, og hva den tidligere klassen er så redd for at skal skje hvis hun hadde vært tilstede på festen danner utgangspunktet for filmen, Anna Odell bestemmer seg for å utforske dette ved å iscenesette hva som kunne ha skjedd. I filmens første del følger vi gjenforeningsfesten, det er god stemning og folk trives i hverandres selskap. Selskapets taler bærer preg av at det var et stort samhold i klassen. Helt til Anna reiser seg opp og forteller om sine ni år med mobbing og utestengelse.

I andre del av filmen konfronteres de tidligere medelevene med filmen og hennes tanker om tiden på skolen. Her beveger filmen seg over i en slags meta-dokumentar. De tidligere medelevenes reaksjoner er ikke ubetont positive, og det er jo unektelig en litt klein situasjon å befinne seg i. Ikke overraskende møter Odell en rekke motstand mot å stille opp. I de forskjellige lagene filmen er bygget opp av er det fort å la seg forvirre, for er det medelevene man møter i filmens del to. De ekte altså, ikke bare nye skuespillere? En interessant vending oppstår når Odell lar en av skuespillerne fra hennes gjenforening bli konfrontert av personen han spiller.

Reaksjonene på filmen har vært mange og noen mener og at det ikke er mobbing som danner hovedvekten for filmen, men Anna Odell selv. Kunstner og da mer opptatt av å vise fokus på seg selv enn selve mobbingens essens. Så er det og en personlig film. Odell selv presenterer seg i midten som mobbeofferet, i motsetning til det tredje persons perspektivet man er vant med. Mange nevner Knausgård i samme slengen, og i den sammenligningen er det ikke noe direkte nytt som Odell gjør.

Mellom filmens deler tar fotoet oss gjennom skolens ganger, det er tomt for folk og stille. Kanskje slik skolen fortoner seg for en som er mobbet og føler seg utenfor, alene uten å se eller bli sett. Mobberne som ser filmen ser kanskje litt andre ting når de forlater kinosalen. Og jeg, jeg lurer selv på om jeg selv var blant dem, om enn ubevisst. Men jeg tviler sterkt på det, jeg sa jo knapt et ord på skolen, men det er jo og akkurat det. En fordømt god film.