søndag 20. desember 2015

Kjentmannsmerket: Haukåsen 357 og Stakanløypa

Ikke sikkert at jeg helt kjøper utsagnet morgenstund har gull i munn alltid, som nå, jeg sover kontant over den. Og med det må jeg endre på planen jeg hadde i hodet når jeg gikk og la meg igår kveld. Den planen inneholdt Nordmarka og nord i den, nå retter jeg søkelyset østover istedet.

Bart i Østmarka, her fra en kløft før Tørrgranåsen.

Østmarka har alltid vært preget av korte vintre, men vinteren har ikke kommet hit ennå, den har ikke kommet til noen av områdene i Oslomarka. Været er grått og surt, det antydning til regn i luften. For varmt til å snø. Setter ut fra Ellingsrudåsen. Stiene er bløte og det surkler under føttene. Det er omtrent jul, det skulle knitret av snø under føttene nå, noe er feil.

Drivende tåke over Puttåsen.

Skogen er omhyllet av tåke, den sure vinden driver skyene gjennom trærne. Det er likevel langt fra det man kaller vær i andre deler av landet. I tåken forsvinner nesten trærne rundt Lauvtjern, vannet ser isfritt ut, men rett under overflaten er det is. På Haukåsen er alt grått, golfballen kommer først sakte til syne når man er rett ved den. Sist jeg var her, i januar, var det heller ikke noe snø. Mer is. Da sto også kjentmannsposten her, men det er først nå jeg stempler av i boken.

Hjertet av Østmarka, Lauvtjern.

På Elvåga er det ikke noe is, nå er det bølgene som rår der, i takt med vinden. Vinden høres godt gjennom trærne, det suser. Og det mørkner sakte. Ved Nordre Skytten følger jeg den umerkete stien som går langs vannet, må klatre opp svaberg og trapper. Går i en evighet i og opp langs bekken i Deledalen, plasker i vannet. Lurer på om jeg har sett feil på kartet i det synkende lyset, men neida, jeg kommer til rett sted.

Et enslig tre i tåken på Haukåsen.

Stempler av for Stakanløypa, som jeg har gått på ski, når det er snø her. Surt å sitte og spise lunsj nå, i tillegg noe sent. Lyset er borte på veien ned, det blir og stillere.

Haukåsen 357.

Få andre vandrere som krysset min vei idag, noen få fram til Mariholtet. Ingen på runden rundt Nord-Elvåga. Fra Mariholtet mot Skullerud bare noen enkelte sjeler ute i mørket. Skyene løser seg opp når jeg nærmer endestasjonen for vandringen.

På sykkelbro gjennom skogen.

Vel hjemme finner jeg ut at jeg forlot Østmarka så alt for tidlig, men lite ante jeg der jeg gikk under det tunge skylaget at det skulle bli ett så vakkert nordlys på himmelen senere.

Grått over Sør-Elvåga ved Pettersbråtan.

Klatring på trapper langs Nord-Elvåga ovenfor Nordre Skytten.

Stakanløypa.

Lys over dammen ved Nord-Elvåga.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar