Kjentmannsmerket: Gopletjern, Der Gopletjernshytta Sto

Vinteren og snøen kom til slutt. Og glad som jeg er i å løpe tok jeg skoene fatt og satte kurs ut i mørket. En kunne latt seg lure og tatt på seg skiene, lekeplankene istedet, lysten var stor for det og. Jeg valgte skoene likevel.

Gopletjern, der Gopletjernshytta sto.

Ute i mørket er det bare meg og det lille som er av lys kommer fra hodelykten. Underlaget er godt og fast ut ifra Skansebakken, men i bakkene opp fra Storebekken mister selv piggskoene jeg løper med festet innimellom. Årsaken er enkel, under jomfrusnøen ligger det såpeglatt is. Og snøen ligger som en pute mellom skoene og isen. Det går fint å komme seg opp, opp forbi Søndre Heggelivann og videre, jeg skal dog ned igjen og.

Jomfrusnø ovenfor Gopletjern.

Det er stille i skogen, jeg kan høre føttene mine bevege seg gjennom snøen. Ovenfor Gopletjern lå det engang en hytte, Gopletjernshytta. Det var en lemmehytte, hvor tanken var at man kunne ta den ned og frakte lemmene på en slede om vinteren. Det er ingen lemmer å forflytte nå, hytta brant ned for flere år siden. Bare grunnmuren er igjen, nå dekket av et tynt lag med nysnø. I sør lyser det fra vinterparken på Tryvann. Jeg stempler posten og fortsetter videre i mørket, blir ikke lenge ved hytta.

Flammer i mørket.

Nedover blir det akkurat som fryktet. Isen som er skjult under snøen gjør det forrædersk å løpe nedover, en vet ikke når det er is eller trygg grunn under snøen. Ett enslig skispor kommer opp fra Sørkedalen, må passe seg nedover på ski og, det er ikke noe feste eller bremsemuligheter nedover. Enklere å løpe ned der skiløypa går mot Smedmyrkoia nedenfor Kjagdalskrysset.

Ned mot Skansebakken.

Etter Smedmyrkoia, helt mørkt vinduene, blir det bedre. Her har det også gått flere folk. Jo nærmere Skansebakken jeg kommer igjen jo mer blir lyset fra vinterparken på Tryvann dominerende i horisonten, det ser nesten ut som det brenner.

Lys fra Tryvann vinterpark.