Mitt utgangspunkt for turen er Skansebakken innerst i Sørkedalen og jeg starter med å gå på grusveien vestover i retning Slora. Det er ikke mye snø på veien i starten, men det blir sporadisk mer og mer etterhvert som jeg går. Når jeg kommer til veikrysset ved Storebekkhytta er veien helt dekket av et godt lag med snø og det er tydelige skispor på snøen. For å komme inne på skogsbil-veien som tar meg opp til Dammyrdalen tar jeg til venstre i krysset og fortsetter sørover gjennom hårnålssvingene som går oppover i lia. Dalen nedenfor meg ligger dekket av tåke.
Novembertåke.
Mindre grått blir det ikke når jeg nærmer meg lokasjonen for der turbinen til flyvraket skal ligge. Lengre fremme ligger det et tre over veien, og det har enten vært et passende sted å snu eller så har det tatt motivasjonen fra skigåeren, mest sannsynlig det første alternativet, for der stopper og skisporene. De grå skyene inneholder nå mer enn bare en grå skjerm som skjuler himmelen, det har begynt å regne. Jeg finner posten og restene av turbinen til Thunderjet jagerflyet som styrtet her den 13. september 1952 (ingen fredag som man kanskje skulle ha tenkte seg, det var en lørdag). Turbinen er delvis dekket av snø, men man kan se det meste av den. Jeg tenker at jeg nok må ta turen tilbake hit i en mer snøfri del av året. Spesielt siden jeg glemte at det faktisk var to deler som det sto om i heftet (grunnet regnet leste jeg ikke noe når jeg stemplet), halevingen ble i likhet med turbinen ikke fraktet vekk etter styrten. Den får jeg da ha til gode.
Flyvrakrester i Dammyrdalen ved Turbinen.
Neste post ligger nedenfor Otertjernsåsane, men for å komme dit må jeg gå et godt stykke tilbake langs veien igjen. Det har jeg igrunn ikke så mye lyst til, så jeg studerer kartet. Jeg ser at det går en skogsbilvei opp fra Øvre Fjølhytta og som har en sidevei som slutter omtrent 400 meter i nordøstlig retning for der jeg befinner meg. Men det betyr vassing i snø, godt jeg har gode sko på meg. Jeg kommer dessverre litt ut av kurs, men tar meg fort inn igjen ved å følge en bekk nedover som skogsbilveien krysser. Så tilbake på vei (og snø).
Snødekt myr ved Dammyrdalen.
Neste post er en tømmerenne som ble anlagt mellom søndre Heggelivann over Otertjerna og ned til Sloradammen. Her måtte de sprenge seg gjennom en bergnabb for ikke å få for krappe svinger og rett fall i forhold til Otertjerna. Mye jobb for å få fraktet tømmer. Det er mye vann i renna, men det er ikke mye flyt igjennom renna nå. Artig likevel å gå gjennom restene av traséen, men ha gode sko på.
Otertjernsrenna.
(Det hadde på dette tidspunktet dannet seg kondens i kameraet).
Nå begynner magen å klage på at jeg har prioritert kjentmannsmerkeposter og trasking i snø istedetfor å dekke dens behov, så nede ved Gråseterbrua inntar jeg lunsj. Jeg er litt kald, så det blir en rask lunsj. Jeg har tenkt å overnatte på Smedmyrkoia og siden jeg har tatt de postene jeg hadde som mål, så setter jeg kursen mot den. Fra Gråseterbrua tar jeg den blå-merkete stien over Stuteskallen, jeg lurer på hva som ligger til grunnlag for det navnet? Etter en kilometer går stien forbi enden på en skogsbilvei som tar meg ned til Lysedammene, på de høyeste delene av denne veien vil det være god utsikt på dager med klart vær. Det begynner å mørkne når jeg beveger meg nedover.
Utsikt ut over Lysedammene.
Litt småvåt og småkald ankommer jeg Smedmyrkoia. Og selv om det er hyggelig å fyre opp fra grunn selv, så føles det godt å komme fram til en oppvarmet hytte. Det er en far som er på tur med sin datter som er på hytta, de har vært der siden dagen før (men hadde vært på en dagstur denne dagen). Et ungt par ankommer senere hytta, og vi blir totalt fem stykker som overnatter på hytta danne lørdagen.
Smedmyrkoia er en hyggelig liten koie, som tidligere har vært bruk som tømmerkoie. På veggen hang det et oppslag med gamle regler som ble gjenstand for litt felles munterhet (utvalg):
Regler for reinhold i skogshusvær.
- Det er forbudt å spytte på golv eller omnsplate.
- Golvet skal sopes minst en gang om dagen, og herunder dynkes med så mye vatn eller snø at det ikke gyver, og vaskes minst en gang i veka.
- Personer som har utøy, skabb eller annen smittsom hudsjukdom, eller andre smittsomme sjukdommer, eller som ved ureinslighet er til plage for andre, må ikke oppholde seg i husværet.
En lurer litt på om svineinfluensaen som rir landet for tiden kan gå under siste punktet.
Midtre Lysedammen.
Etter det hyggelige oppholdet på koia, tar man fatt på veien hjem igjen søndag morgen. Litt avhengig av tiden ser jeg an om jeg skal gå til Sognsvann eller om jeg skal ta bussen fra Sørkedalen, men når jeg kommer ned til Sørkedalen bestemmer jeg meg for å ta beina fatt. Så trasking i snø denne (søn)dagen og, men det har forøvrig smeltet en del snø allerede siden gårsdagen. Jeg inntar en kort lunsj på Finnerud før jeg tar den blå-merkete stien mot Nordmarkskapellet. Denne stien har noe trollsk over seg, jeg liker jo godt å komme i høyden, men det er og flott å gå i det dypeste av en skog og. På skogsveien ved Nordmarkskapellet er snøen ganske så våt og råtten og med et lag med is under blir det tungt å gå. Siste delen av turen går rundt Skjennungsåsen og derfra ned til Sognsvann forbi Ullevålseter, men den går lettere da den våte snøen har holdt seg på vestsiden av Skjennungsåsen.
Setertjernet.
Det ble en fin tur med flyvrak, snø, tømmerenne og tømmerkoie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar