Strålende vær når ferden går forbi Loppetjern ovenfor Hakadal.
Det betyr og at jeg får et gjensyn med ruten jeg gikk i fjor høst (se Duket for Marka). Elvannet tåler et gjensyn og spesielt under en nesten åpen himmel, der skyene speiler seg i det klare vannet. Jeg passerer demningen nord i vannet før jeg forsvinner inn gjennom trærne. Når jeg kommer ut av trærne igjen befinner jeg meg på veien opp til Kroksund. Nord for meg kan jeg se de røde husene på Mago sole seg i vollen, hvor jeg i vinter flere ganger passerte på ski. Jeg lurer på om Tago Mago av Can spilles mye der.
På Kroksund er gresset nyklippet og det hviler en behagelig stillhet over plassen. Det skal ha vært drift her fra 1794, men idag er det en plass som er leid bort som feriested. Plassen eies av Løvenskiold. Også her passerte jeg flere ganger på ski, og nedenfor blomsterengen jeg går over ser jeg for meg der jeg kom stakande opp bakken ifra skogen. Stillheten fra plassen brytes bare av fuglekvitter og mine egne fottrinn når jeg fortsetter på stien inn i skogen.
Ved demningen nord i Elvannet.
Akkurat hvor Haakenstad gikk opp i lia mot Storhaugen vet jeg ikke, og så nøye har jeg ikke tenkt å etterape han. Jeg tar til høyden ikke lenge etter å ha valgt stien i retning Hakkloa framfor stien ned mot Helgeren. På Storhaugen brer utsikten seg framfor meg mot nord og mot vest, Hakkloa ligger under meg i vest. Om noen syklister farer forbi langs veien på vestsiden av Hakkloa kan jeg ikke se. I øst er utsikten sperret av trærne, selv om jeg kan skimte vann i det fjerne gjennom grenene. Det er et ganske så flott platå, med unntak av trærne har det ett lett fjellpreg over seg.
Men der landskapet har åpnet seg opp for meg, tetner skylaget over meg til.
Uthuset på Kroksund.
Utsikten er for fin til å bare å la gå fra seg, så jeg finner meg en plass for å nyte den. Timingen kunne ikke vært dårligere, for jeg må vel da ha vært den eneste i nordmarka denne dagen som opplever regn. Men sant skal sies, det var ikke veldig mye regn. Så etter hvilen forflytter jeg meg videre i retning sørvest og beveger meg da over på Lønlihøgda. Denne høgda får bare et kort besøk av meg før jeg går ned lia og i retning Barlindhøgda. Mellom høydene er det enkelte myrpartier. Før jeg begir meg oppover igjen mot Barlindhøgda passerer jeg et lite vann. Undres om ikke det lille vannet sakte men sikkert forsvinner, og etterhvert erstattes av en myr.
Det er ikke helt bart på toppen og det er lite barlind i sikte. Høyeste punktet på høyden er på 524 meter over havet. Ikke så høyt sett i perspektiv, men utsikten er nesten upåklagelig. Etter å ha traversert Barlindhøgda fra nord til sør, en hyggelig passasje over lyngen, tar jeg den beslutningen at jeg burde ha traversert den fra øst til vest. Det er lettere lende lengre nord over til Haklomana. For meg betyr det å gå i litt kronglete terreng før jeg til slutt kommer inn på denne kammen man ser øst for seg fra Hakkloa.
Stien forserer akkurat nord i Trehørningsrumpa.
Her er skrentene bratte, det er en røff tur opp i lia hvis man går opp fra Hakkloa. På høgden bukter naturen seg gjennom ganger mellom furu og granskog, over mosegrodde steiner og langs fine myrer. Vilt og vakkert. Utsikt er det heller ikke manko på. Jeg møter på en eldre vandrer som hviler seg i det fine været (skyene har sagt farvel til hverandre igjen), han er overrasket over å møte en annen vandrer her oppe. Her oppe er det gode sjanser for å kunne gå uforstyrret. Nedenfor meg bruser det fra Storløken. Nedover har jeg tenkt å følge kammen som går i retning Fortjernsbråten, men drevet av utsikten kommer jeg litt for langt ut og jeg blir nødt til å krangle meg gjennom mer kronglete terreng gjennom lia før jeg kommer meg opp på rett platå igjen. På veien plukker jeg med meg nok en nedfallsfrukt fra 17. mai, denne gang en Spiderman-ballong.
Utsikten er flott på Storhaugen.
På rett spor igjen brer Helgeren seg ut øst for meg og jeg kommer greit ned til stien som leder meg videre til Fortjernsbråten. En rask tur innom Kikutstua byr seg for å fylle på litt veske, på veien bort ser jeg en ørn gli gjennom luften langt over meg. Jeg tar meg en ny pause ved Bjørnsjøen, hvor jeg ser opp mot monsterbakken og syklistene som svetter seg oppover i varmen.
Vilt og vakkert på toppen av Haklomana.
Om vinteren er en av de hyggeligste turene i marka den korte traseen som går langs Myrtjernet mellom Fortjernet/Helgeren og Gåslungen Gård. Nå byr ruten på en tur helt i vannkanten langs vannet og gjennom våte spor gjennom gresset, langt fra vinterens hvite favntak. Nede ved Rottungen tar jeg en snartur innom en kjentmannspost fra forrige hefte (06-08), nemlig Rottungselven. Restene etter kvernen og tømmerrennen finnes fortsatt langs denne lille elven med et fall på 25 meter. Dagen begynner å gå på hell og beina er møre etter en lang dag med mye vandring. Fra Rottungen og ned til Hammeren følger derfor ruten veien. Jeg er ved veis ende. For røyskatten (?) som krysset veien nedover har nok 'dagen' akkurat begynt.
Hjemme må jeg tømme skoene for bøss som jeg har samlet opp i løpet av turen før jeg kan krype sigen ned i sofaen.
Det er også utsikt østover fra Storhaugen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar