Til Hallenskog skulle jeg i utgangspunktet komme med tog, men på grunn av arbeid på strekningen mellom Skøyen og Spikkestad ble det buss for tog istedet. Fra Heggedal ble det mer minibuss for tog enn buss for tog, og med meg som enslig passasjer, nesten privilegert.
Dammen i Svartvannsdalen.
Uansett etter å ha opplevd den kortvarige syndfloden beveger jeg meg i randsonen til Kjekstadmarka. Det er ingen lang tur jeg skal på, men tung vegetasjon på veien gjør at timene flyr avgårde. Jeg følger en bekk oppover mot en dam som ikke klarte å holde på vannet, likevel er det ikke mye vann som renner i bekken. Lenger oppe skal det ligge et lite vann, som man prøvde å demme opp for å samle vann til Røyken Meieri og til Røykenbyen (hvilken by det er snakk om er ganske så uvisst). Vann har dessverre den egenskapen at finner den en utvei å renne så gjør det nettopp det, så her forsvant vannet ut i ura under muren.
Svartvannet.
Denne dammen ligger ellers litt skjult til nedenfor bratt terreng på begge sider og er dit jeg tar meg opp til gjennom dalen fra syd. Her er det satt opp en post, og når jeg beveger meg opp i det smått ville landskapet lurer jeg på hva som fikk folk til å prøve å anlegge en dam akkurat her. Jeg fortsetter videre opp gjennom Svartvannsdalen, det er bløtt og myrlendt oppover. Så da blir jeg våt på beina og. Men belønning for strevet får man når man kommer til det lille vannet. Dette er en bortgjemt perle, med et hyggelig lite vann hvor fjellsiden går rett ned i vannkanten på den ene siden.
Utsikt fra Svartvannsåsen.
Jeg setter meg ned ved siden av tjernet og inntar lunsj. Og for en kort stund dukker solen opp gjennom det ellers så regnfulle skylaget som har fulgt meg hele turen. Solstrålene sprer seg gjennom tretaket og det skinner i vanndråpene på underlaget, for en kort stund er den mørke underskogen lyst opp. Men det er ikke bare solen som dukker opp, myggen og knotten har tydelig fått ferten av meg. Siden dette er et såpass bortgjemt sted så kan en jo lure på hva de får å spise når de ikke kan ha Tarjei til lunsj.
Ved siden av vannet går det en sti opp i den bratte skrenten på den ene siden av vannet, jeg følger den og da blir det litt klatring opp lia for å komme seg opp på Svartvannsåsen. Her kommer jeg innpå en blå-merket sti (ikke merket av som det på kartet) som går over åsen. Jeg følger denne opp til det høyeste punktet for å få litt utsikt over marka. Langs stien er det og noen skilt med et kors på, så det går kanskje en pilgrimsslede her og. Det er fin utsikt fra enkelte steder langs åsen, under meg ser jeg det mørke vannet fra dalen nedenfor. Videre skal jeg ikke, så jeg snur og setter ferden nedover igjen.
En regnfull dag i Kjekstadmarka.
Jeg ankommer Røyken Kirke (ikke noe religiøst i bildet, bare en avtalt møteplass) dekket av gjørme til langt opp til beina. Dette da siste del av turen ble en real bushwacking for å komme meg rundt Kjekstad Gård. Det ble slik da jeg fulgte en grusvei nedover, før det ble full stopp ved en låst inngjerding og all ferdsel forbudt. Tilbake gadd jeg ikke å gå, så da ble det å vase rundt i villnisset for å komme seg rundt. Uansett, jeg fikk meg en liten tur (omtrent dekket av regn) og rundet med det tredve poster.
Etter regn kommer som regel sol, flott solnedgang på slutten av dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar