Fra Kikuttoppen i romjulen 2010.
Spol tilbake litt over en time. Det er i et dust og kjølig vintervær i luften jeg setter ut ifra Kikutstua Base Camp på 344 moh i. Fra før har jeg passert Bjørnsjøhelvete, opp mot toppen skulle et annet helvete møte meg. Pusten blir tyngre og det går sakte oppover. Det er fine spor, men det er en seig bakke å forsere i starten.
Utsikt i retning Hakkloa.
Ved krysset der ruten deler seg går det fine spor videre i retning Sandungen og Katnosa, i retningen jeg skal gå må jeg forsere et igjensnødd spor som leder videre opp mot toppen. Det tar ikke lang tid før dette sporet også forsvinner og ruten opp blir smalere og tar meg inn under de snødekte trærne. Det er tyngre å gå her og vanskelig feste. Solen skinner likevel gjennom trærne og gir noe varme i oppstigningen.
Utsikt fra Kikuttoppen i retning Bjørnsjøen.
Etter å strevd meg gjennom det tunge sporet kommer jeg til det siste krysset før den siste strekningen opp mot toppen. Og med det entrer jeg markas dødssone, man vet man er i markas dødssone når det ikke er skispor. Det betyr å pløye seg gjennom et høyt lag med puddersnø fram til toppen. Skiene faller rett gjennom snølaget og hekter seg fast i busker og trær skjult av snøen, men så står jeg der. På toppen, 612 moh. Nedenfor meg glinser marka flott fra de snødekte trærne. Kavingen på ski gjennom snøen var vel verdt det.
Skiltet på toppen av Kikuttoppen er dekket av snø og rim.
Ikke lang tid man kan befinne seg i denne høyden, så jeg må ned igjen. Magen skriker, jeg er sulten. Tilbake ved base camp får jeg i meg litt mat og drikke før jeg må sette snuten nedover til lavere strøk.
Og jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ta turen opp til Kikuttoppen, bare gå littegrann lengre enn til Kikutstua. Ei heller var dette like strabasiøst som det hørtes som, men det er fint å kunne sette seg tilbake og fantasere om at det var det. En liten ekspedisjon i tankene bare, om en fin tur på ski i Nordmarka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar