Kjentmannsmerket: Enda Et Vannskille og Store Åbortjernet

Påsken er omtrent på sitt seineste i år, men det skulle man ikke tro i henhold til dagens vær. En kommer jo ikke nærmere påskevær enn det her. Perfekt utgangspunkt for en tur gjennom marka på ski. Bare gå i et jevnt og rolig tempo og nyte været og naturen. Og så ta et par kjentmannsposter da, det er et nytt år og et nytt hefte siden forrige tur. Eneste skår i gleden: jeg må tidlig opp. Jeg er ikke så veldig glad i å stå for tidlig opp, men det må man for å nå skibussen til Ringkollen.

Enda et vannskille.

Mellom Vesle Ugla og Auretjernet, som ligger littegrann øst for Øyangen, er det et vannskille mellom Oslo og Drammen. Dette hadde noen satt opp et skilt for å markere, nå har noen satt opp en kjentmannspost der. Det gamle skiltet eksisterer ikke lengre, men er byttet ut med et nytt. På den ene siden renner vannet til slutt ut i Drammensfjorden, på den andre siden renner vannet altså til slutt ut i Oslofjorden. Noe snøskille er det ikke snakk om. Selv om jeg følger vannet i retning Drammen etter å ha funnet posten, skal jeg til slutt renne med vannet i retning Oslo.

Ikke noe spor kjørt opp mellom Vambutjernet og ned til Store Åbortjern. Denne løypen blir ikke vedlikeholdt og jeg må kjøre opp mine egne spor langs de røde merkene.

Den lille terrengløypen nedenfor Spålsberget er en ganske så hyggelig trasé, og selv om jeg må opp noen seige bakker opp mot Øyangsrøysa så går det jevnt og trutt framover. Helt til jeg kommer til løypa jeg skal ta nedenfor Vambutjerna for å komme meg til neste post. Der er det ikke kjørt opp, så jeg må leke løypebas selv og det er tungt når man ikke har løypemaskin. På den motsatte siden så får en jo følelsen av å gå i uoppdaget terreng. Kronglete presser jeg meg vei gjennom snøen ned Kjerratstien mot mitt neste mål, Store Åbortjernet. Den står oppført som badepost i heftet, men det frister ikke så mye å bade nå (selv om det er flott vær og nesten varmt). Et idyllisk tjern virker det som, nå er det dekket av snø, bare avbrutt av mine spor.

Et lite dyr har krysset den urørte snøen over en myr jeg passerer, et lite sett med små føtter som er eneste spor før jeg bryter snøen med mine ski langs Kjerratstien.

Jeg lager et nytt sett med spor over vannet østover før jeg forsvinner inn i skogen igjen. Velger nedover mot Storflåtan fremfor å krangle meg oppover når jeg kommer til et stikryss, ved et skilt uten skispor. Det er deilig vær og jeg nyter hvert tak opp mot Spålen igjen. Snart glir jeg over vakre Sandbekkmana, et høydepunkt for hver tur en tar. Suser avgårde i rolig tempo.

Store Åbortjernet.

Ved Heikampen plukker jeg fram appelsinen fra sekken og nyter utsikten sammen med de saftige bitene, c-vitaminer fra frukt og sol. Det er virkelig en flott utsikt her oppe. Så går det litt for fort ned igjen og jeg må kapitulere to ganger i snøen, det er heftig ned fra Heikampen. Børster snøen av klærne og avlegger Finnerud et besøk.

Over Heikampen. Bratt opp og bratt ned. Belønningen får man halvveis.

En idyllisk tur nærmer seg slutten. I lysløypen mellom Frognerseteren og Ullevålseter møter jeg på en gammel kjenning i sporet, Vivi-Ann er ute med hundene sine og jeg er redd for å kjøre over den minste av dem. Vi slår følge ned til Sognsvann.

Flott utsikt over Oslofjorden og den vestlige delen av marka fra Heikampen.

Påsken kom til marka, den har tydeligvis ikke sett på kalenderen. En kan legge nok en skitur til samlingen av fine turer i marka, selv om jeg innimellom var sliten på tross av det rolige tempoet. Med det flotte været skal det mye til for at det blir en dårlig tur. Mine tanker går likevel til Japan og ofrene for jordskjelvet og tsunamien der.