Hardkokt vinterland og på skisporet av den tapte tid gjennom marka

Grytidlig om morgenen og jeg står opp for å komme meg ut på en av mine lengre turer på ski. Det er mørkt ute og få biler i gatene når jeg går opp mot Tåsen t-banestasjon for å ta t-banen opp til Sognsvann. At det er overskyet hjelper ikke på lyset. Og for første gang kommer også t-banen tidsnok. Hver gang jeg har planlagt å ta skibussen til Mylla eller Ringkollen har t-banen unnlatt å komme. Og med det slipper jeg å spenne på meg skiene og spurte opp bakken fra Tåsen og opp til Sognsvann, og å akkurat nå bussene svett og pesende når de kommer rett ovenfor rundkjøringen før Kringsjå. For så å sitte svett allerede før turen har startet på bussen.

Nedenfor Bislingen i starten på turen. Overskyet og snøvær.

Det er en ambisiøs plan jeg igrunn har lagt, men jeg har tenkt å ta tiden til hjelp og gå i et rolig tempo. Ved Mylla dam går de fleste over vannet, jeg leker kjerringa mot strømmen og går den andre veien. I mitt rolige tempo går jeg løypen som går rundt Bislingen og ned til Gjerdingen. Det er hyggeligere å gå denne ruten som tar en rundt Svartbekktjernet og Grøntjernet nedenfor Bislingflaka enn Mylla. Himmelen er grå og luften brytes av snø, det er dårlig utsikt til å få god utsikt på denne turen.

Herfra ville en kanskje tro at planen ville vært å gå videre ned mot Katnosa over Store Fyllingen. Det er feil, jeg skal i retning Tverrsjøstallen, og med det møter jeg på en del av de som valgte å gå over Mylla. Fra Tverrsjøen ned Sinderdalen. Vinteren henger tungt over marka nå, men alle skisporene er ikke kjørt opp ennå. Fra Sinderdalen og over til Finnstad må jeg gå opp sporet selv, og det taper man jo litt tid på. Videre ned mot Katnosa er det fint, men fortsatt bare scooter-spor uten skispor.

Passerte en liten dam ved Finntjernet, etter å ha gått forbi idylliske Finnstad.

Sandvikshytta har jeg mang en gang besøkt for en vaffel og noe å drikke, tanken var det denne gangen og. Er hytta stengt imidlertid tenker jeg når jeg nærmer meg den og det er få folk i nærheten. Så ser jeg noen ski utenfor og tenker alt vel. Lurt opp i stry gitt, hytta er ikke åpen og skiene tilhører bare en som har tatt seg en liten pause i hytteveggen. Skulle ha sjekket på nettet gitt. Inntar en brødskive, noe må jeg ha for magen har uttrykt sin misnøye littegrann.

Jeg går videre, i retning Gjerdingen (ikke om Store Fyllingen). Tilbake tenker man kanskje da, men det er ikke fullt så galt. For jeg har ingen planer om å gå til Gjerdingen, på min rute ligger Store Daltjuven og Daltjuvmana. Å gå over Daltjuvmana motsatt vei enn jeg har gjort før hjelper ikke på været, tradisjonen tro er det grått og overskyet når jeg går den traséen.

Det går fint å gå over de fleste vannene, men enkelte vann er det mye overvann på. Manntjernet har sin del av overvann. Jeg kommer ned til Haklokalven og synet av broen og den lille demningen bringer opp minner om en flott tur. Artig hvordan ting fortoner seg forskjellig i de forskjellige årstidene, forandring fryder. Å gå over lange vann på ski derimot har ikke forandret seg, det er fortsatt smått kjedelig. Hakkloa blir en seig øvelse på tom mage. Overvann igjen. Jeg skulle gjerne ha hatt et alvorsord med den som fant opp overvann, ikke en vellykket idé det der.

Grått vær som vanlig over Daltjuvmana.

Mørket har begynt å senke seg om enn så smått når jeg ankommer Kikutstua til en fortjent (i mine øyne) pause med vaffel, te og eplemost. Der møter jeg nok engang på Øystein og Vivi-Ann fra jobben, de er på sin årlige overnattingstur dit. Jeg møtte dem ifjor også, da nedenfor Glåmene. For dem venter det seg straks en varm dusj og en tre-retters på Kikutstua, for meg venter det en tur ned til Sognsvann i mørket.

I det lille lyset fra min hodelykt blir det faktisk en koselig liten tur ned til Sognsvann. I motsetning til en god del andre har jeg ikke flombelysning på hodet. På veien nedover ser jeg lysene fra Tryvannsanlegget lyse opp i natten, det er et varmt lys i den mørke kvelden.

Bjørnputten, på vei fra Daltjuvmana og ned mot Hakkloa.

Jeg har vært på skisporet av den tapte tid gjennom marka, en flott tur i et rolig tempo. Sliten er jeg likevel og imorgen venter en tur for sesongens første vaffel på Gørjahytta. Jeg gleder meg allerede.

På oppfordring:

Her er Øystein, den ene halvdelen av det nydelige paret, på vei til Kikutstua.