Fra en negativ november til en positiv søndag i marka

Det er kanskje like godt, tenker jeg. At tåken ligger så tykk at man ikke ser underlaget omtrent. For det er skrale saker. Ikke annet å vente kanskje, i et vær som minner mer om november enn om tidens reelle måned. En slags negativ november om man vil, fanget i en tidsboble. Og her står jeg på terskelen til Krokskogen i Skansebakken og skal gå mine første skisteg på en god stund. Et tykt lag med klister ligger klint utover under skiene, klare til angrep på det glatte føret.

Slik så det ut fra starten på skiløypene i Skansebakken.
Det våte underlaget forsvant inn i tåkeheimen.

Og angripe må man, både føret og den lange bakken opp mot Oppkuven. I luften er det et lett yr, helt feil vær i mars. Ikke det store oppmøtet i marka denne dagen, men så er det jo et ikke helt ukjent renn som går av stabelen samtidig og. Luggeføre og ruskeføre.

Tåke og lett yr over Oppkuven, føret kunne ikke sies å være noe bedre.

Ifølge værmeldingen skulle det lette midt på dagen, men det var det lite spor av der jeg satt nedenfor broen mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Kun et kort glimt av solen gjennom det grå skydekket var å se. Ut av tåken på vannet kommer det skiløpere skrapende og glidende over isen. Fra der jeg sitter ser isen nesten ut som lavvann på en strand.

Opp over Oppkuven igjen og så med rykk og napp ned til Skansebakken, forbi Søndre Heggelivann. En kort titt innom den nye mobile rastebua ved Storebekk-krysset i Gråseterveien, så mer rykk og napp nedover. Ferdig med turen gjennom Krokskogen i et vær en marsdag forkledd som november.

Ved Nordre Heggelivann. Skiløpere kommer glidende ut fra tåken over isen.
Konturene får isen og vannet til å se ut som lavvann på en strand.

Det regner på kvelden, så trist.

Søndag, og været er ikke til å kjenne igjen. Påske igjen, tilbake til november lørdag og så fast forward til påske søndag. Flott vær, men føret er det samme. Fra Movatn må en et stykke opp før det blir noe som minner om skikkelige forhold. I denne kontekst, snø.

Skyfri himmel over Grytmyra på søndagen. Nærmere 10 plussgrader, til sterk kontrast fra tidligere hvor jeg gikk her i minus 20.

Det er mer lyd i marka nå, snøsmeltingen har ført til at bekker titter fram igjen fra sine skjulesteder under snøen og klukker nå fornøyd når jeg passerer. Men det er ikke bare bekkene som nå stikker fram. Enkelte steder stikker underlaget også fram i skisporene, spesielt i partier hvor solen har fått godt tak.

I den samme varme solen spiser jeg sannsynligvis sesongens siste vaffel på Gørjahytta for min del, vaffelen foreviges på mobilkameraet. Fuglene kvitrer fornøyd i vårluften. En blir bare nødt til å sitte en stund og bare nyte været.

Sannsynligvis min siste vaffel på Gørjahytta denne sesongen.

Sliter seg videre mot Kikutstua, fra Fortjernsbråten er veien ikke interessert i å ha skiløpere på seg. Mot Appelsinhaugen er det fortsatt snø, men det begynner å bli tynt enkelte steder. Stopper på Tryvannstua og nyter solen igjen med en eplemost, det er fortsatt fres nedover slalåmbakken. Over mot Frognerseteren blir det også litt slalåm mellom enkelte partier. Og så er turen over. Banen svinger ned mot sentrum, kanskje med en skiløper som har vært på sin siste skitur for denne sesongen ombord.