Kjentmannsmerket: Svarttjernsdammen og Bronsealderrøysa Ved Krokskogstupet

Hva er rødt, er midt inne i skogen og ser ut som en reke? Jo, deler av beina mine der jeg går inne i Krokskogen. Ble nok litt solbrent etter gårsdagens sykkeltur i den steikende solen. Jeg fortsetter med å krysse av poster i heftet og har nå kommet til Svarttjernsdammen og Bronsealderrøyse ved Krokskogstupet.

Svarttjernsdammen.

Svarttjernsdammen ligger ikke langt unna Lommedalen, så det ble utgangspunktet for denne marsjen gjennom Krokskogen. Det ble mye vandring på grusveiene denne gangen, men opp til Svarttjern må man forlate veien. Det er ikke mye til vann å demme opp for lenger gitt, så dammen føles enorm ut der den troner fem og en halv meter over bakken. Den ble opprinnelig bygd for å samle driftsvann til å drive Guribysaga. Tiden har løpt ut for dammen og står nå bare her som et minne fra eldre tider.

Svarttjern. Ikke mye vann i tjernet, imponerende å ha en 5,50 meter høy, 38 meter lang og 3,30 meter tykk damm tilknyttet seg.

Plassedammen blir åsted for sesongens første bad for vedkommende, jeg er nok ikke akkurat den store sesong-pioneren på dette området. Temperaturen i vannet er faktisk ikke så verst og i denne varmen er det deilig å kunne kjøle seg litt ned. Jeg plasker rundt i Plassedammen.

Plassedammen, åsted for en plaskende vandrer.

Skru tiden framover og jeg har kommet meg opp av vannet og har nå fulgt veien fram til Skardtjernet, lengre nord skal jeg ikke. Herfra går det sydover langs Krokskogstupet til dagens andre post. En bronsealderrøys med en kongelig utsikt. Utsikten er formidabel, Sundvolden og Ringerike ligger utstrakt nedenfor mine øyne.

Bronsealderrøysa ved Krokskogstupet.

Nede ved Sundvolden skuer jeg opp mot Krokskogstupet, men klarer ikke å stadfeste hvor jeg sto og speidet ned imot der jeg står.

Utsikten er formidabel fra Krokskogstupet, Sundvolden til venstre i bildet.

Kjentmannsmerket: Sandbekkmana / Høgflaka 618

Jeg ligger og kaver på bakken, etter klumsete ikke å ha klart å få foten ut av clips'en. Ble sliten opp hit gitt. Har syklet opp en gammel skogsbilvei fra Vesle Sandungen som er merket at går til Hundtjernet, men det er ikke der jeg er. Selv ved veiens ende, den ligger nærmere Bjørneputten. Hvorfor det er merket til Hundtjernet vet jeg ikke, uansett så går det ikke noen vei opp til det tjernet. Første jeg gjør er å legge meg ned i det varme gresset og bare puste ut, med solstrålene som puster meg i ansiktet. Det er varmt ute, munnen er ganske så tørr.

Utsikt over Sandbekkmana, markas aller helligste vinterstid.

Jeg befinner meg ikke langt unna markas aller helligste vinterstid, der skitraséen snor seg opp fra Spålen og ned mot Vesle Sandungen. Forholdene er noe helt annet nå. Skiklærne er byttet ut med sykkeltøyet. Jeg trasker i vei, i sykkelskoene, opp gjennom den skogkledte åsen mot Høgflaka. Det er lettgått terreng, og hovedsaklig tørt.

Sandbekkmana / Høgflaka 618.

Etter kort tid åpner det seg opp og jeg kan speide utover der som jeg så mange ganger har gått over på ski, opplevelsen av landskapet er ganske så annerledes. Jeg legger på et lag med snø og kan da nesten skimte meg der jeg går på ski gjennom det flotte terrenget. Det smelter fort og jeg er tilbake i denne varme vårdagen i mai.

Utsikt fra Høgflaka i retning Langlia.

Fra posten kan man langt i sør skimte Langlia, tårnene på Tryvannshøyda er tydelige i horisonten. Jeg nyter en varm time på toppen før jeg setter sykkelskoene i retning sykkelen igjen. På vei ned putter jeg likesågodt høyreskoen rett uti et vannhull, så klarer jeg å bli våt på beina likevel. I denne varmen tørker den fort uansett. Så er det bare å sette seg på sykkelen og tråkke seg hjemover igjen under den glohete solen.

Postkort fra Caminoen: Castrojeriz

Neste postkort i serien er utsikten fra borgen over Castrojeriz i retning San Anton. For de som tar seg tiden til å gå opp til borgen på vei til Santiago vil man bli belønnet med flott utsikt utover mesetaen i alle retninger, det er også mulighet til å klatre opp til borgmurene og tårnene inne i den gamle ruinen.

Kjentmannsmerket: Hellersteinen, Hellern og Skotjernfjellet 647

Andre går i tog denne dagen, jeg kjører tog. Til Grua. Senere i den friske skogluften hører jeg korpsmusikken og trommene fra dalen nedenfor, men det er lite bunad her jeg går med vanndråpene dansende ned fra himmelen.

I Rinilhaugen naturreservat.

Det surkler godt i fra stien på vei mot Snellingen, en av Oslo og omegn turistforening sine hytter langt nord på Romeriksåsen. At det er vått er en rimelig stor underdrivelse. Det er ingen på hytta når jeg ankommer dit. Så er det likevel midt på dagen og det er jo ikke hvilken som helst dag heller. Solen titter ihvertfall fram når jeg er framme og kort tid etter kan jeg sitte ute og nyte både lunsj og varme stråler fra solen.

Skyer over nasjonaldagen.

Fortsatt tidlig på dagen, så planen er å gå til den nordligste posten i kjentmannsmerkeheftet. Jeg forlater Snellingen og plasker nedover mot Bruvoll. Plaskingen i vannet tar meg forbi S.R.K.-steinen som var kjentmannspost i forrige hefte, posten er fjernet nå. Jeg må over veien, det leder meg på en sti langs den før jeg kan krysse under veien der veien krysser over Sulua. Før det blir det plasking i kumøkk, gjørme og balansering på gjerde.

Hellersteinen, Hellern.

Etter at jeg og Avalsjøen har gått og tittet på hverandre en stund kommer jeg innpå grusveien som vil ta meg rimelig nærme posten. Jeg vandrer langs Leirsjøen. Passerer enkelte andre som ønsker å tilbringe dagen og natten ute i det fri, men teltene står merkverdig kjedelig nærme bilene. Som navnet på posten tilsier, snakker vi om en stein. Det er imidlertidig ikke en liten stein det er snakk om heller, den er på 400 kubikkmeter. Det er god plass under Helleren til å krype under, men det er ikke noe særlig takhøyde å snakke om.

Ved Leirsjøen og solen bryter fram fra skyene.

Jeg går i mine egne spor tilbake til Snellingen og det føles godt å komme tilbake til hytta, hvor jeg kan nyte de siste strålene fra solen før den forsvinner bak trærne for godt. Det blir bare meg på hytta denne kvelden, men med ild i ovnen, god mat og drikke, samt en god bok så blir det en hyggelig kveld mens mørket senker seg utenfor.

Snellingen Gård. Rett ved ligger DNT Oslo sin markahytte.

Skotjernfjellet 647.

Neste morgen og jeg våkner til nydelig vær ute. På vei til Harestua begir jeg meg inn i Skotjernfjellet naturreservat. Der det er best utsikt har det blitt satt opp en post og jeg lar meg lokke. Interessant å lese at det har vært brann på toppen, ellers er det mye av lite påvirket naturskog innenfor reservatet. Fra utsiktspunktet ved toppen kan man speide over fra Romeriksåsen og langt inn i Nordmarka. I vest er det snødekte fjell.

Utsikt fra Skotjernfjellet, snø på fjellene i det fjerne.

Nede fra toppen igjen og inne på blåstien har jeg dukket opp i et skikkelig våtmarksområde. Etter en stund på stien kan jeg bare gi opp all håp om å være tørr på beina. Stien krysser flere myrdrag med overvekt av vann, det er bare å plaske i det. Som en liten unge i en vannpytt. Vel inne på grusveien etterpå kan en bare smile og tenke på at man nok kan høre surklingen fra føttene mine milevis unna. Godt en har tørre sokker i sekken.

Myrlendt sør på Skotjernfjellet.

På biter av en pilegrimsferd i Sverige

På besøk til Emma i Gøteborg (vel, Anneberg) som jeg møtte på Caminoen. Rett ved der hun bor går det en pilegrimsrute, og hva bedre da enn å ta en smaksprøve på denne ruten når jeg er her nede. Hele pilegrimsleden strekker seg fra Källered, som ligger rett utenfor Gøteborg, til Hasslöv 18 mil lengre sør. Deler av ruten går på det som kalles for Hallandsleden. Vi gikk bare på lørdagen, så unødvendig å si at vi ikke gikk alle milene.

Solnedgang ved Särö fredagen før vår vandring.

Det er fint vær, men det blåser en del. Trass i at det er litt surt, er det et fint vær å gå i. Vår lille pilegrimsferd i Sverige starter fra Hjälmared og det som slår oss aller mest er at det er rideskoler og hesteplasser over alt. Ruten tar oss fort inn i skog hvor skogbunnen er dekket av hvitveis. Vi er i landlige omgivelser og det synes.

Hvitveis på skogbunnen i starten av vår vandring langs Hallandsleden.

Det er ingen gule piler som viser vei her og rett som det her går vi litt feil, som ved Lille Iglakärr hvor det er mye tømmerhogst hvor stien har forsvunnet blant de felte trærne. Hallandsleden er markert med et brunt merke, men dette er ikke gjennomgående for hele pilegrimsruten. På et senere tidspunkt skal vi kunne erfare akkurat det. Ved Store Iglakärr tar vi oss en liten pause og noe mat, vannet føles ikke veldig innbydende akkurat nå.

På vandring i Sverige.

Ruten tar oss over stier, grusveier og små veistrekninger på asfalt. Vi passerer kulturminner som gamle gravrøyser, over stier der pilegrimmer fra fordums tider har gått. Leden går gjennom små landlige plasser, men det er langt mellom butikker og kaféer. Pilegrimsherberger som man er kjent med fra Jakobsveien eksisterer ikke. Istedet får vi gå i ro og fred alene, vi møter nesten ingen på vår tur.

To nysgjerrige hester kom meg og Emma i møte.

Ved Lygnern, som er et vannreservoars-område, ligger det en kirke med flott utsikt over det flate landskapet i Halland. Vi går langs en vei som er stengt grunnet vannreservoaret, og nyter samme utsikt som presten i kirken vil se på vei til og fra sin jobb. Over noen enger blir vi møtt av noen nysgjerrige hester.

Utsikt over Halland fra pilegrimsleden gjennom det sørlige Sverige.

Over trekronene troner vindmøllene seg som utenomjordiske tårn over oss og gir en følelse av å vandre i et fremmed landskap, vi ser propellbladene forsvinne og dukke fram igjen lydløst over trærne. Og vi er på en måte i et fremmed landskap på virkelig og, for ved Agnsjön finner vi ut at vi ikke lengre er på pilegrimsleden lengre. Ovenfor Tom skiller pilegrimsleden og Hallandsleden lag, ihvertfall hvis vi skal tro kartene. Og vi har fulgt kartene. Med det setter vi strek for pilegrimsvandringen og setter kurs tilbake mot Fjärås station forbi Tom.

Vi forlater Lygnern vannreservoars-område, en forlatt bygning ligger ved siden av veien.

Det ble en fin tur på denne delen av pilegrimsleden i det sørlige Sverige. For å lese mer om denne ruten kan man lese her.

Emma ved veien tilbake til Fjärås station. Vi har forlatt pilegrimsleden og er nå på vei for å ta bussen tilbake mot Kungsbacka.