Kjentmannsmerket: Sandbekkmana / Høgflaka 618

Jeg ligger og kaver på bakken, etter klumsete ikke å ha klart å få foten ut av clips'en. Ble sliten opp hit gitt. Har syklet opp en gammel skogsbilvei fra Vesle Sandungen som er merket at går til Hundtjernet, men det er ikke der jeg er. Selv ved veiens ende, den ligger nærmere Bjørneputten. Hvorfor det er merket til Hundtjernet vet jeg ikke, uansett så går det ikke noen vei opp til det tjernet. Første jeg gjør er å legge meg ned i det varme gresset og bare puste ut, med solstrålene som puster meg i ansiktet. Det er varmt ute, munnen er ganske så tørr.

Utsikt over Sandbekkmana, markas aller helligste vinterstid.

Jeg befinner meg ikke langt unna markas aller helligste vinterstid, der skitraséen snor seg opp fra Spålen og ned mot Vesle Sandungen. Forholdene er noe helt annet nå. Skiklærne er byttet ut med sykkeltøyet. Jeg trasker i vei, i sykkelskoene, opp gjennom den skogkledte åsen mot Høgflaka. Det er lettgått terreng, og hovedsaklig tørt.

Sandbekkmana / Høgflaka 618.

Etter kort tid åpner det seg opp og jeg kan speide utover der som jeg så mange ganger har gått over på ski, opplevelsen av landskapet er ganske så annerledes. Jeg legger på et lag med snø og kan da nesten skimte meg der jeg går på ski gjennom det flotte terrenget. Det smelter fort og jeg er tilbake i denne varme vårdagen i mai.

Utsikt fra Høgflaka i retning Langlia.

Fra posten kan man langt i sør skimte Langlia, tårnene på Tryvannshøyda er tydelige i horisonten. Jeg nyter en varm time på toppen før jeg setter sykkelskoene i retning sykkelen igjen. På vei ned putter jeg likesågodt høyreskoen rett uti et vannhull, så klarer jeg å bli våt på beina likevel. I denne varmen tørker den fort uansett. Så er det bare å sette seg på sykkelen og tråkke seg hjemover igjen under den glohete solen.