Kjentmannsmerket: Hellersteinen, Hellern og Skotjernfjellet 647

Andre går i tog denne dagen, jeg kjører tog. Til Grua. Senere i den friske skogluften hører jeg korpsmusikken og trommene fra dalen nedenfor, men det er lite bunad her jeg går med vanndråpene dansende ned fra himmelen.

I Rinilhaugen naturreservat.

Det surkler godt i fra stien på vei mot Snellingen, en av Oslo og omegn turistforening sine hytter langt nord på Romeriksåsen. At det er vått er en rimelig stor underdrivelse. Det er ingen på hytta når jeg ankommer dit. Så er det likevel midt på dagen og det er jo ikke hvilken som helst dag heller. Solen titter ihvertfall fram når jeg er framme og kort tid etter kan jeg sitte ute og nyte både lunsj og varme stråler fra solen.

Skyer over nasjonaldagen.

Fortsatt tidlig på dagen, så planen er å gå til den nordligste posten i kjentmannsmerkeheftet. Jeg forlater Snellingen og plasker nedover mot Bruvoll. Plaskingen i vannet tar meg forbi S.R.K.-steinen som var kjentmannspost i forrige hefte, posten er fjernet nå. Jeg må over veien, det leder meg på en sti langs den før jeg kan krysse under veien der veien krysser over Sulua. Før det blir det plasking i kumøkk, gjørme og balansering på gjerde.

Hellersteinen, Hellern.

Etter at jeg og Avalsjøen har gått og tittet på hverandre en stund kommer jeg innpå grusveien som vil ta meg rimelig nærme posten. Jeg vandrer langs Leirsjøen. Passerer enkelte andre som ønsker å tilbringe dagen og natten ute i det fri, men teltene står merkverdig kjedelig nærme bilene. Som navnet på posten tilsier, snakker vi om en stein. Det er imidlertidig ikke en liten stein det er snakk om heller, den er på 400 kubikkmeter. Det er god plass under Helleren til å krype under, men det er ikke noe særlig takhøyde å snakke om.

Ved Leirsjøen og solen bryter fram fra skyene.

Jeg går i mine egne spor tilbake til Snellingen og det føles godt å komme tilbake til hytta, hvor jeg kan nyte de siste strålene fra solen før den forsvinner bak trærne for godt. Det blir bare meg på hytta denne kvelden, men med ild i ovnen, god mat og drikke, samt en god bok så blir det en hyggelig kveld mens mørket senker seg utenfor.

Snellingen Gård. Rett ved ligger DNT Oslo sin markahytte.

Skotjernfjellet 647.

Neste morgen og jeg våkner til nydelig vær ute. På vei til Harestua begir jeg meg inn i Skotjernfjellet naturreservat. Der det er best utsikt har det blitt satt opp en post og jeg lar meg lokke. Interessant å lese at det har vært brann på toppen, ellers er det mye av lite påvirket naturskog innenfor reservatet. Fra utsiktspunktet ved toppen kan man speide over fra Romeriksåsen og langt inn i Nordmarka. I vest er det snødekte fjell.

Utsikt fra Skotjernfjellet, snø på fjellene i det fjerne.

Nede fra toppen igjen og inne på blåstien har jeg dukket opp i et skikkelig våtmarksområde. Etter en stund på stien kan jeg bare gi opp all håp om å være tørr på beina. Stien krysser flere myrdrag med overvekt av vann, det er bare å plaske i det. Som en liten unge i en vannpytt. Vel inne på grusveien etterpå kan en bare smile og tenke på at man nok kan høre surklingen fra føttene mine milevis unna. Godt en har tørre sokker i sekken.

Myrlendt sør på Skotjernfjellet.