Ved Hammeren ovenfor Maridalsvannet.
Men ut må man, selv om man ikke kan spenne på seg skiene og gli innover hvite spor med trær tyngde ned av snø hengende over seg. Ved Hammeren er det helt bart og folk har tydd til syklene istedet. Opp skogen fra Maridalen skole er det og bart. Først oppe når stien flater ut igjen kommer det spor av vinterens verk, her har ikke all isen regnet bort ennå.
Is, men ikke snø på stiene.
Ved Fagervann kommer det små dype sukk fra isen, stemmer lyder over vannet. Noen har tent et lite bål ved bredden av vannet. Men fortsatt er det langt fra vinterens velde her. Det ryker ifra tekoppen når solens siste stråler treffer isen på Fagervann. Underskogen er grønn og lyset fra den synkende solen skinner gjennom de bare trærne. Der skiløypene går over Kamphaug er det nå bare minner fra fordums vintre. Jeg forlater stien der den krysser skogsbilveien og går videre mot Bjørnsjøhelvete.
Fagervann.
Fra Skjærsjøen kommer det dype reverberende ul fra isen, stønnene fra vannet brer seg utover isen. Solen har forsvunnet bak åsen, mørket senker seg og en blir stående og speide utover isen lyttende til dens klagesang. Nedenfor Ullevålseter er det speilblankt og en må passe seg for ikke å forsvinne ut i grøften. Ned mot Sognsvann fortsetter vannenes hule ul i mørket. Jeg venter fortsatt på snøen.
Fagervann.
Fagervann.
Romjulssol.
Skjærsjøen.
Mørket senker seg ved demningen sør i Skjærsjøen.
