Lengde: 32.4km (32.4km).
Gudbrandsdalsleden, eller hovedleden til St. Olavsvegene til Nidaros, er den mest kjente pilegrimsruten i Norge, men det er flere pilegrimsruter å finne. Selv om de er mindre kjente og mindre bevandret enn Gudbrandsdalsleden. En av disse er Røldalsleden. Dette er en 165 km lang pilegrimsled som går fra Seljord i Telemark til Røldal i Vestland. Målet med pilegrimsreisen er korset i Røldal stavkyrkje, som sies å ha mirakuløse krefter, som helbredelse. Fra gamle tider av har pilegrimer gått til Røldal og bar ofte med seg votivgaver for å be om helbredelse, enten for seg selv eller for andre. Kristusfiguren på korset i kirken ble sagt å svette, og svetten skulle ha helbredende krefter. Det var spesielt to dager på året som var spesielt kraftige, Mikkelsdagen og jonsok. På disse kveldene og nettene samlet pilegrimer seg i kirken for en spesiell messe. Nå går det en moderne pilegrimsreise til den lille, men fantastiske stavkirken i Røldal.
Kart over Røldalsleden (hentet fra guideboken).
Røldalsleden har imidlertid et rykte på seg om at den er vanskelig å gå. Å finne ruten skal ikke være lett, ettersom det er få veimerker og at de ikke er spesielt godt vedlikeholdt (selv om de er der). Overnatting er ikke jevnt fordelt over ruten (jeg planlegger å campe ut hver natt). Det samme kan sies om butikker for å kjøpe mat eller proviant fra underveis. Imidlertid har en liten utfordring aldri skadet noen. Og det er også en sterk personlig grunn til hvorfor jeg vil gå denne pilegrimsruten. Min bestefar var i sin tid ansvarlig for å merke ruten fra Seljord til Brunkeberg, en av testtrykkene hans har lenge hengt utenfor garasjen på familiegården vår i Seljord. Veimerket for Røldalsleden er Røldalskorset rammet inn av det norske ikonet for en severdighet. Jeg vil starte min pilegrimsvandring fra der bestefars veimerke henger.
Jeg begynner min pilegrimsvandring på Røldalsleden fra der hvor min bestefarens veimerke henger på garasjen.
Seljord kyrkje, det offisielle startpunktet for Røldalsleden, med Mælefjell bak.
Flere familiemedlemmer er til stede og ønsker meg lykke til når jeg begynner på pilegrimsreisen min. Fra familiens gård vil jeg gå ned til Seljord kyrkje, som er det offisielle startpunktet for Røldalsleden. Høyt oppe i trærne nær kirken henger et av bestefarens veimerker. Nå er det bleknet og slitt, en ny henger under den. Seljord kyrkje dateres tilbake til 1180 og er en steinkirke bygget i romersk stil og viet St. Olav. Et underlig faktum er at tilsynelatende fem kirker, to stein- og tre stavkirker, samtidig sto her. Så nært at lyden av kirkeklokkene blandet seg i hverandre. Fra kirken går pilegrimsruten rett gjennom sentrum av Seljord, kjent for sin mytiske sjøorm, Seljordsormen (kjent som Selma).
Labyrinten på veggen ved inngangspartiet til Seljord kyrkje.
Typiske Telemark-fjell, med Skorve bak til høyre, utsikt etter å ha forlatt Seljord.
For å finne den rette veien er det nødvendig med guideboken 'Fann eg dei stigar' skrevet av Una Høydal. Det første tegnet på at det ikke er trivielt å finne veien, blir funnet like etter at jeg har forlatt Seljord, hvor et veimerke forteller meg at jeg skal fortsette å gå langs europaveien. I guideboken min skal ruten imidlertid forlate veien samme sted. Leden er sannsynligvis omdirigert, men jeg velger å følge guideboken, da den veien høres mer forlokkende ut. Jeg vet at ved å følge veimerket, ville jeg finne meg selv på en svingete vei med biler kjørende fort ved siden av meg, noe som ikke ville være hyggelig å gå.
En flott Telemark-gård som jeg passerte på veien, Heggtveit.
Vandring ved siden av et juv i miniatyr med en elv som løper gjennom det, under den karakteristiske Skogsodd-toppen.
Etter beskrivelsen i guideboken, tar ruten meg opp i lia der det umiskjennelige Telemark-landskapet kommer mer til sin rett. Jeg krysser over et jorde til en nydelig gård, hvor jeg finner noen slitte og falmede markeringer på en stolpe, som bekrefter at ruten ihvertfall har gått denne veien før. Senere ser jeg et annet av bestefars veimerker som henger høyt oppe i trærne. Jeg går gjennom en hyggelig skog, langs et lite juv i miniatyr og ved siden av en liten myr før jeg kommer tilbake til veien jeg forlot tidligere.
Ved siden av en liten myr går den opprinnelige ruten på en nesten skjult sti.
Olavskilden ved Vigdesjå, nå omtrent grodd igjen.
Ved siden av veien og Vigdesjå ligger en gammel vannkilde, som sies å være et sted der Olav den Hellige (St. Olav) drakk seg mett. Denne Olavskilden fikk senere et rykte for å ha helbredende krefter. Nå er kilden gjengrodd. Nesten skjult bak steinmonumentet finner jeg et annet av bestefarens kjennemerker. Jeg returnerer straks veimerket til et bedre sted, slik at det blir synlig fra veien.
På vei til Su-Sandland gården går man på denne hulvegen. Dette er også en av seksjonene hvor ingen veimerker forteller deg hvor du skal forlate veien du går på.
Kryssende over et jorde til Su-Sandland gård.
Å gå pilegrimsveien på denne måten er både spennende og litt urovekkende. Jeg synes det er spennende å prøve å finne veien, ved å bruke guideboken ettersom få eller ingen veimerker er til stede. Når jeg igjen forlater veien, befinner jeg meg på en nesten tilgrodd sti og deretter på det som er kjent som en hulvei. En hulvei er en gammel vei eller sti som har sunket ned i terrenget og fått et u-formet tverrsnitt, hovedsakelig på grunn av erosjon etter å ha blitt mye brukt. Jeg krysser et annet jorde og passerer en gård før jeg går på en stille landevei for å komme tilbake til den travle europaveien. Årsaken til hvorfor jeg er litt engstelig er frykten for at pilegrimsreisen er endret til å gå ved siden av europaveien, for mange vil det være en god nok grunn til ikke å gå pilegrimsleden, det er som oftest særdeles lite hyggelig å gå langs en høyt traffikert vei.
Brunkeberg kyrkje, den nåværende kirken bygget i 1790.
Roholtfjellet fjell sett fra Brunkeberg.
Fra Brunkeberg kyrkje går ruten ned i dalen på en grusvei, med europaveien liggende igjen ovenfor. Igjen er det ingen veimerker til stede som viser meg hvor jeg må gå ned fra. I det fjerne er det karakteristiske Roholtfjellet synlig. Inkludert i utsikten over det typiske bølgende Telemark-terrenget er gårder med gamle bygninger. Ruten går nesten helt ned til bunnen av dalen. Etter først ha fulgt en grusvei, deretter en gressvei før jeg havner på en litt gjengrodd sti, kommer jeg til restene av en gammel bro ved Fossjordbrekka. Bare fundamentene står igjen av denne broen fra rundt 1850. Tid for lunsj, det begynner et mildt regn, og jeg setter meg ned mens jeg tenker på personen som er kjent som den moderne skisportens far, Sondre Norheim. På et tidspunkt kjørte han nedover den bratte bakken bak meg som jeg vil gå opp etterpå og over broen, med overflaten helt isete mens han bar sønnen i en av armene.
Utsikt fra Brunkeberg, på ruten som fører ned i dalen nedenfor.
Restene av den gamle broen ved Fossjordbrekka som krysser over Morgedalsåi, som ble bygget rundt 1850.
Jeg kommer opp tilbake til travle E134, som jeg må følge helt til Morgedal, og nå er været ikke noe mildt mot meg. Det begynner å regne kraftig, noe som ikke er spesielt hyggelig når biler og lastebiler kjører forbi meg i full fart. Morgedal er kjent som skiens vugge i Norge, hjemmet til Sondre Norheim, og er det første stedet på pilegrimsreisen etter Seljord hvor du kan finne et sted å overnatte, spise og kjøpe mat på. Ruten forlater den travle veien like før Morgedal, slik at du kan gå på en roligere vei resten av vandringen inn til landsbyen. Heldigvis er Norsk Skieventyr, et museum dedikert til Norges skihistorie åpent, og jeg kan sitte inne for et pusterom fra det kraftige regnet med en varm kopp kaffe. Mellom Brunkeberg og Morgedal kunne jeg bare se ett veimerke.
Fra Fossjordbrekka går Røldalsleden opp på denne tilsynelatende glemte gressveien.
Veimerker ved siden av den travle europaveien mellom Brunkeberg og Morgedal, disse var de eneste jeg så mellom de to stedene.
De fleste husene og gårdene i Morgedal finnes på den bratte nordsiden av dalen, det er også her stien går opp. Regnet har begynt å avta, og når jeg er oppe ved de vakre Bjåland-gårdene med sitt stabbur fra middelalderlen, har det stoppet. Utsikten er helt fantastisk. Bak meg er skyer lett spredt, og avslører små lyseblå flekker og fjellene i horisonten. Et av mine absolutte favorittfjell, Skorve, er synlig med restene av regnskyene som flyter over det.
Landskap i regn i Morgedal.
Statue av Sondre Norheim, den moderne skisportens far, utenfor Norsk Skieventyr i Morgedal.
Fra Bjåland-gårdene går Røldalsleden opp i åsene, skogene og heia mellom Morgedal og Øyfjell. Ruten opp er bratt, men givende. Når du endelig er ferdig med klatringen opp gjennom skogen, befinner du deg i et frodig og kupert landskap krydret med små innsjøer og myrer, med bølgende topper som stiger opp i det fjerne. Den myke grønne bakken er dekket av hvit bomullsgress. Det som er viktig å vite her er at stien nå for det meste er merket med gule merke, selv om Røldalsleden-merket noen ganger kan sees. Når du krysser over en myr, er stien vanligvis nesten ikke synbar, bare ett gult merke foran deg forteller hvor du skal dra. Å finne veien i veldig lav sikt kan være vanskelig, men du verden hvor vakkert det er.
Vandring gjennom Morgedal i regn, ruten vil ta meg opp i heiene rett foran meg.
En av der mer sjeldne typene av veimerker for Røldalsleden, metallplakett med 'Pilegrimsvegen til Røldal' påskrevet.
Jeg går ved siden av Breivatn med Hovundvarden stigende opp bak, forbi små hytter der en gang gamle sætre sto. Bakken er imidlertid veldig våt og det er ingen måte å komme seg unna det. Å prøve å hoppe fra et tørt sted til et annet er ikke mulig, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hoppe i det, jeg vil bli våt på føttene uansett hvilken vei jeg går. Så dukker fjellene i øst opp i horisonten, et lyst gult lys blir synlig i gapet mellom fjellene og skyene over. Herlig.
Ved Bjåland gårdene med sitt stabbur fra middelalderen.
Utsikt over Morgedal og Morgedalstjønni sett fra ovenfor Bjåland gårdene.
Utsikten over fjellene jeg vil gå imot er et vidunder å se. Hvite flekker på fjellet er bevis på at det fortsatt er snø å finne på fjellet. Så kommer jeg ut på en grusvei som går forbi både hytter og gamle gårder, med nydelig utsikt over det typiske vakre Telemark-landskapet. Når jeg kommer ned til et veikryss, vet jeg at jeg vil svinge skarpt til høyre, men det er igjen ingen veimerker som kan fortelle meg det.
Breivatn med Hovundvarden i bakgrunnen.
Et nydelig myrlandskap i åsene og skogene mellom Morgedal og Øyfjell.
Det har vært en lang dag. Jeg følger grusveien mens skyene begynner å spre seg på himmelen. Når jeg er i nærheten av Myrkvarvvatn, gir jeg meg for dagen og våger meg ned til sjøen for å lete etter et sted å slå leir. Det er litt kronglete å komme seg ned, men etter hvert finner jeg et fint sted å slå opp teltet og sette meg ned for å tilbringe kvelden på.
Sti ved siden av en bekk i heia ovenfor Morgedal.
I Morgedalsheiene.
Snart sitter jeg ved siden av vannet og hører på den stille og sakte susingen fra kokeapparatet når det koker vann til middagen. Kveld blir nydelig når skyer forlater området, den nedgående solen farger himmelen i varme farger og roen faller ned over innsjøen. På den andre siden av innsjøen lusker det en rev.
Utsikt mot fjellene i vest, med et typisk Telemark-landskap i mellom.
Nedstigning fra Primkleiv.
Den første dagen på pilegrimsveien til Røldalsleden var både spennende, interessant, vakker og litt foruroligende. Det var artig å gå og se bestefars gamle veimerker fremdeles synlige. Å finne hvor ruten gikk var en stor del av spenningen mellom Seljord og Morgedal. Naturen etter å ha klatret opp fra Morgedal over heiene og gjennom skogen til teltplassen min på Myrkvarvvatn var bare fantastisk.
Rev som lusker rundt på den andre siden av Myrkvvarvvatn.
Myrkvarvvatn om kvelden.
Tips og triks for denne delen av Røldalsleden (fra Seljord til Myrkvarvvatn):
- * Ruten er antagelig lagt om mellom Seljord og Brunkeberg til å gå rett ved siden av den travle europaveien, og muligens også mellom Brunkeberg og Morgedal. Hvis du prøver å følge hvor den opprinnelige ruten gikk trenger du guideboken (Fann Eg Dei Stigar, Una Høydal), da det ikke finnes noen veimerker i henhold til hvor den opprinnelige ruten forlater den nåværende ruten du går på.
- * Det beste stedet å finne overnatting på er i Morgedal, dette er også det eneste stedet du kan få kjøpt mat i etter Seljord.
- * Neste butikk etter Morgedal er i Øyfjell, 21km unna.
- * Det neste stedet å finne overnatting i er i Åmot, 39km unna.
- * Mellom Morgedal og Øyfjell er ruten veimerket med gule merker (på trær, små trestolper i bakken, små hengende trebrikker i trærne). I dårlig sikt kan både veimerker og stien være vanskelig å se.
- * Etter ankomst Primkleiv, går ruten ned på en grusvei til et kryss med en annen skogsvei. Det finnes ingen veimerker i krysset, men du skal svinge skarpt til høyre.
- * De normale etappene på denne delen er Seljord til Morgedal, Morgedal til Øyfjell.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar