Troll I Eske: Inside Llewyn Davis

Ikke overraskende ble det i innledningen til kveldens troll i eske minnet om den tragiske bortgangen til Philip Seymour Hoffman. Filmen ble presentert som at hvis det var en film av de kommende filmene som skulle være et troll, så ville det være denne. Og det stemte helt og holdent, selv om jeg ikke hadde denne filmene i tankene i det hele tatt, for når det etterhvert ble klar hvilken film det var falt brikkene på plass. Selv tenkte jeg mest i retning av Spike Jonze sin nyeste, Her, men måtte forkaste den tanken da et annet hint presenterte filmen som velklingende.

Det tok og sin tid før jeg gjenkjente hvilken film som ble vist, men til slutt klarte man å gjennomføre det enkle 2+2 regnestykket og kom fram til at det var Coen-brødrenes nyeste som rullet over skjermen, Inside Llewyn Davis. Det er ellers veldig lite i starten av filmen som minner om tidligere Coen filmer, men det kommer en katt og en brumlebass og hjelper til senere.

Inside Llewyn Davis.

Etter sigende har Inside Llewyn Davis fått en strålende mottakelse, men en stund ute i filmen sitter jeg ikke igjen med en følelse av å ha sett noe bemerkelsesverdig. Det er en Coen film på det jevne og betydelig mer voksen i uttrykket enn de tidligere filmene. Det behøver ikke være en dårlig ting, dermed sagt. Dessverre sitter jeg heller ikke igjen med å bry meg nevneverdig med hovedkarakteren i filmen, Llewyn Davis, forøvrig godt spilt av Oscar Isaac.

Llewyn Davis er en folkemusikk-spiller som har høye tanker om seg selv, men befinner seg på stedet hvil. Det brukes mer tid på å finne hvilken sofa han kan bunkre over på enn å komme seg videre i karrieren. Når en venninne av ham, Jean i Carey Mulligans skikkelse, i hemmelighet forteller Llewyn at hun er gravid og muligens tror han er faren og ønsker en abort, så må Llewyn bruke de få ressursene han har til å skrape sammen pengene. I kjølvannet av dette følger vi han både i Greenwich Village (New York) og i Chicago, hvor han som oftest ender med å ta de feil avgjørelsene.

Det begynner nå å gå lengre imellom de virkelige gode filmene fra Coen, hvor de før kom på rekke og rad. Innimellom glimter de til, som med No Country For Old Men, men det er noe som har gått tapt i det siste tiåeret. Det sagt, denne er vesentlig bedre enn ørkenvandringene Burn After Reading og The Ladykillers.