En beretning uten bilder fra Krokskogen

Jeg har gått til innkjøp av et nytt kamera. Det forrige gikk i stykker, nå står zoomen bare og virrer fram og tilbake med en bitte liten ilter lyd, lik en irritert veps i et glass. Så gir den opp. Nå sitter jeg her med et kompakt ett, som skal tåle litt vær. Det er viktig.

Ett Olympus, TG-3. Verdens første svart kamera. Ja, du leste riktig. Som i svart-hvitt kamera, bare uten hvitt. Her er det ikke snakk om noen fargetoner, ingen hvittoner heller. Bare svarttoner. Det er også hva jeg ser når jeg skal komponere et bilde, svart. Når jeg trykker på utløseren, får jeg ett svart bilde. Det holder hva det lover, det er et svart kamera. Kameraet er for øvrig farget svart det og. Hadde jeg fått ett blått kamera om jeg hadde kjøpt samme kamera i blåfarge? Godt mulig det.

Jeg hadde planlagt en tur i Krokskogen, med ett mål å rekognosere litt til i henhold til Marka24, og med ett annet mål å kanskje ta en eller to kjentmannsposter på veien. Og få en fin tur såklart, men det ligger jo litt i sakens natur uansett. Kameraet lot jeg ligge hjemme, det må jeg nok bytte. Bildene fra turen ville det nok ikke være noen forskjell på om jeg tok dem på turen eller hjemme, de ville se like ut, så jeg knipset noen bilder hjemme og slapp å bære det med meg.

I Krokskogen glir været over meg med en blanding av sol og skyer. Har ikke tenkt å løpe idag, men jeg legger opp til å gå fort. Det er mange av tankene mine som for tiden dreier seg rundt de forestående 24 timene i marka. Rutevalg. Spisevalg. Pausevalg. Utstyrsvalg. Så også nå. Jeg vandrer opp en eng, måten vinden blåser på gir meg en fjellfølelse. Jeg er langt unna fjellet, ihvertfall det skikkelige fjellet, høyfjellet. Det er også sparsomt med vegetasjon på denne engen, bidrar nok til inntrykket. Går på en sti jeg ikke har gått før, den stiger sakte opp ved siden av en bratt dalside innelukket i skogen. Bruset fra en elv nedenfor.

Ved ett vann er det fiskere ute i en båt og fisker, små krusninger i vannet der snøret bryter vannflaten. Jeg vurderer grusvei mot blåsti. Blåsti mot terreng, ulendt og myrete mot fast. Det er gøy å bevege seg utenfor stiene. Grusveiene er de kjedeligste strekningene, men skal man holde høy fart... Jeg fester et svart bilde til minnebrikken. Konstaterer at det har blitt tørrere i marka siden forrige søndag.

Ved en koie i skauen er det lunsj. Jeg har funnet ut det jeg kom hit for å finne ut, svaret var positivt, men noen kjentmannsposter ble det ikke. Nå går det i en sakte og lang bue tilbake igjen. Over stier jeg ikke har gått før. Det liker jeg alltid, å oppdage noe nytt. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år. Jeg øker dekningsprosenten kontinuerlig.

Dagens vær hadde igrunn vært perfekt for Marka24, ikke for varmt, men ikke dårlig. Tilbake i Oslo ser det derimot ut som at jeg har gått glipp av noen regnskyll. Kameraet fungerte ikke, det gjorde turen.

Vakkert skogslandskap, tatt med svart kameraet.