Når
De ideelle tidspunktene for å gå Baekdudaegan er gjerne styrt av værgudene. I Sør-Korea er det ofte store nedbørsmengder i midten av sommeren, hvor det ofte topper seg i juli måned. Dette gjør at periodene før og etter sommeren nok er de mest hensiktsmessige å vandre i. Da snakker vi om her gjerne fra midten av mai og fra slutten av august. Det sagt, så er det ingen direkte hindring i å gå i sommermånedene, men man må da regne med å møte på mer dårlig vær underveis.
De forrevne klippeformasjonene i Seoraksan Nasjonalpark, som nok ble min favoritt av nasjonalparkene jeg gikk igjennom.
Vinteren er ikke regnet som egnet å gå ruten. Da vil det være til tider veldig vanskelig å finne rutene, samt at en god del partier vil være farlige når de er dekket av snø og is. Ruten gjennom de store nasjonalparkene vil og som regel stenges på senvinteren til tidlig vår, oftest fra den andre uken i februar til den første uken i mai. Avvik fra disse datoene kan forekomme.
En grunn til å gå om våren er å kunne oppleve blomstringen i fjellet, spesielt så skal det være spesielt vakkert når azaleane blomstrer. Det holdes egene festivaler i fjellene når dette skjer, da farges fjellsidene i rosa farger. Sobaeksan og Seoraksan er stedene å befinne seg i da. En grunn til å gå om høsten er å kunne oppleve høstfargene, når bladene skifter farge til rene sinoberrøde eksplosjoner.
Overnatting
Det er ingen nødvendighet å bringe med seg telt, men man må da på enkelte deler av ruten påberegne seg mer tid til å finne steder å overnatte på. Da man ofte må ned fra fjellryggen for å finne overnattingssteder. Å ta med seg teltet gir en mye større fleksibilitet. Vær oppmerksom på at det ikke er lov å telte i nasjonalparkene. I disse må man overnatte i hyttene som Korea National Park Service driver. Oppholdet må bestilles på forhånd, og før kl 10 samme dag. Ett opphold vil som regel koste mellom 5000 og 11000 won. Du betaler for en plass på en sengebrisk, og må selv bringe med deg det du trenger for å lage mat, samt mat. Tepper kan leies og det er som regel en liten kiosk på hyttene, men utvalget pleier ikke å være stort.
Utenfor nasjonalparkene har man litt flere alternativer å velge mellom. Hvor det å overnatte i en minbak er det mest utbredte og tilgjengelige, dette er enkle rom som leies ut. Ofte tilknyttet en restaurant. En del av disse vil også kunne tilberede middag og frokost på oppfordring. Skal man møte på litt naturlig og ekte koreansk kultur, så anbefales det å få med seg noen overnattinger i en minbak på veien, det er en ypperlig måte å oppleve litt koreansk gjestmildhet. Andre overnattingsmuligheter inkluderer moteller (yeogwan), sanjang'er (fjellvillaer, mer luksuriøse minbak'er) og pensjonater; men disse er det færre av langs ruten.
Overnatting. En jeongja, en ornamentert paviljong som det er mulig å overnatte i, hvis jeongjaen befinner seg i en landsby er det vanlig å spørre om tillatelse til å overnatte i den. Jeongjaen på bildet finner man på Hwaryeongjae.
Av spesielle overnattingsmuligheter må de ornamenterte paviljongene, en såkalt jeongja, nevnes. Disse er det tillatt å overnatte i etter at 'vanlige' gjester har forlatt dem før kvelden. Jeongja'er som befinner seg i en landsby må man som regel ha tillatelse (fra landsbyboerne) til å sove i. Å overnatte i en paviljong kan være en spesiell opplevelse. Baekdudaegan byr på flere muligheter for dette. En annen spesiell overnattingsmulighet er ett opphold i et tempel, såkalt temple stay, men dette må bestilles på forhånd (selv om man kan være heldig).
Selv om telt gir en bedre fleksibilitet, må en være forberedt på at det ikke vil være vann tilgjengelig over alt.
Mat og proviantering
Alt ettersom hvordan man legger opp ruten sin, vil omtrent tre dager være det lengste antall dager man trenger å bære med seg mat for. Og selv innenfor disse dagene vil det alltids være mulig å forlate ryggen til en nærliggende landsby for å proviantere.
Mat og proviantering. Inne i Daetjae Hyugeso. I en hyugeso kan man som regel få bestilt mat, i tillegg til at de ofte har et lite vareutvalg.
Vann
Vannet i fjellene i Sør-Korea er for det meste drikkbart på lik linje med vann i fjellene her hjemme. Vann fra kilder som er nærmere siviliserte områder skal man være mer forsiktig med. Tilgjengeligheten på vannkilder avhenger av hvilken årstid man går i, høsten kalles gjerne for den tørre årstiden og vannkildene er da oftere tørre. Guideboken til Roger Shepherd og Andrew Douch (mer om den senere) inneholder for øvrig gps-koordinater til vannkildene langs ruten. Vannkilder er også markert inn på kartene man kan få kjøpt i Sør-Korea.
Den største strekningen på ruten hvor det ikke er noen vannkilder er mellom Wonbangjae (på etappen mellom Daetjae og Baekbokryeong) og rett før Daegwanryeong, omtrent 50km. Når det er sagt, så kan det være mulig å skaffe vann fra den rustikke restauranten som ligger ved Baekbokryeong om den er åpen (ellers er det en 2.5km ned til Baekbokryeong Swimteo fra passet). Og ved Dangmokryeong er det mulig å spørre etter vann (mul) på gårdene som ligger i nærheten av passet.
Det er ellers lurt å være litt varsom når du fyller vann fra bekker i fjellene, Sør-Korea har potensielt dødelige slanger og de liker seg i nærheten av vann. Jeg møtte på flere slanger når jeg var og fyllte på vann.
Vann. Tilgang til vann er essentielt på en langdistanse-rute. Det kan være noe problematisk innimellom å finne vann, spesielt i de tørre månedene om høsten. Her fra en vannkilde i nærheten av Daegwanryeong.
Vanskelighetsgrad
Fjellene i Sør-Korea er ikke så høye, man er allerede på det høyeste fjellet på fastlandet når man er på starten av ruten, Cheonwangbong på 1915moh. Det fjellene der derimot er, er til tider veldig bratte. Og ruten gir ingen nåde, den angriper stort sett toppene rett på. Det er bare unntaksvis at ruten går på noenlunde flat grunn.
En god del strekninger av ruten krever også en del klyving, hvor det vil være tau (av ukjent opprinnelse) på de mest utsatte stedene. Det er også enkelte steder bygget opp trapper for å hjelpe vandrene opp og ned de verste partiene, disse trappene og plankegangene fungerer også som beskyttelse mot erosjon og slitasje.
Vanskelighetsgrad. Ruten inneholder flere seksjoner hvor man må passere hindringer enten ved hjelp av tau eller lettere klatring / klyving. Bildet er fra en passasje mellom Chagatjae og Beoljae i Woraksan Nasjonalpark.
De mest krevende passasjene på Baekdudaegan er nok nedstigningen fra Daeyasan i Songnisan Nasjonalpark, traversen gjennom Gaegumeongbawi etter Munjangdae (også i Songnisan), nedstigningen fra Jeombongsan til Hangyeryeong og den funky ryggen over Mungyeong Saejae. Ned fra Daeyasan går ruten veldig bratt ned den ene siden ved hjelp av flere tau, konsentrasjon må utvises (hvis man velger å gå der, denne delen er i en stengt seksjon). Gjennom Gaegumeongbawi (også i en stengt seksjon) byr stien på både fysiske og orienteringsmessige utfordringer, det samme gjelder for nedstigningen fra Jeombongsan (også stengt). Over Mungyeong Saejae er det flere partier hvor ett fall kan være fatalt.
Kart og guidebøker
Kart over hele ruten fås kjøpt i Seoul, jeg kjøpte ett sett som besto av 24 kart som dekket helt fra starten på Cheonwangbong og til Jinburyeong. Disse kartene er veldig lette hver for seg, men tar jo opp litt plass siden det er så mange. Det største problemet med kartene for oss vestlige er at alle navn på kartet er på Hangeul, det koreanske skriftspråket. Ruten er klart og tydelig tegnet inn på kartet, med piler som viser riktig retning hvis man går fra sør til nord. I tillegg inneholder det også tidsestimater mellom to punkter på kartet. Vannkilder er markert på kartet som blå sirkler med stjerne inni. Kartet inneholder i tillegg symboler for topper, trapper, klipper, helikopterplasser, altre, hvileplasser (jeongjaer, spisesteder), skiltposter, utsiktspunkter, graver og mer. En merker seg fort hvor undulerende Korea er når man ser alle høydelinjene på kartet.
Roger Shepherd og Andrew Douch har skrevet en veldig god guidebok til ruten, den kan fås kjøpt fra Hike Korea. Guideboken inneholder en stor seksjon med praktisk informasjon, samt en detaljert beskrivelse av ruten etappe for etappe. Etappebeskrivelsene inneholder høydeprofiler for etappen, tidsestimater mellom forskjellige milepunkter på veien (disse samsvarer med tidene på kartet), informasjon om overnatting, spisesteder, vannkilder og transport underveis. Alle navn på steder, topper, pass osv. er gjengitt med både vestlige og hangeul karakterer, dette er nyttig da man kan sammenligne navnene med de på kartet og vite hvor en er. Det største problemet med guideboken er at den er litt tung. Dette kan løses ved at man leser nøye gjennom den praktiske informasjonen på forhånd, eventuelt tar bilde av de sidene, og så river ut etappebeskrivelsene og bare tar med seg dem (selv om de vil føles litt som ett helligbrøde å ødelegge boken).
Oppdateringer til boken og ruten legges ut på følgende side: http://www.koreantrails.org/bddg-updates-changes. Denne siden inneholder også en oversikt over når rutene stenges vinterstid.
Kart og guidebøker. Ett kartutsnitt av kartet over Baekdudaegan. Ruten vises som en rød linje med hvite rammer. Pilene viser retningen ruten går fra sør til nord. Tidsestimatene er mellom de grønne punktene. Ikke bli fornærmet over tegnene som angir templer, det symbolet har en annen mening der (dens opprinnelige).
Navigering
Baekdudaegan er stort sett enkel å følge, ruten vil for det meste være på den høyeste fjellryggen som du vandrer langs og den vil svært sjelden bryte av fra hovedryggen og gå over på en annen rygg. Vær likevel på vakt om at den gjør det noen få steder. Ruten krysser aldri vann, da man vandrer på det som er vannskillet. Kommer man til ett umerket stiskille, vil som regel Baekdudaegan være den ruten som går opp den nærmeste høye åsen i den samme retningen du kom ned fra. Det som gjør det vanskelig er at stien ofte går nede blant trær og man ikke alltid vil kunne skje området rundt.
Ruten er ikke merket på samme måte som vi er vant med her hjemme, med røde t'er eller blåmerking på trær og stein. I nasjonalparkene vil det ikke være noen stimerking, men der vil som regel stien være veldig tydelig og like så ofte gjerdet inn, det vil da være stiskilt ved vært kryss. Noe som gir deg få muligheter til å gå feil.
Navigering. Vandrebånd som er hengt opp i trær og busker er nyttige navigasjonshjelpemilder langs ruten. Disse er hengt opp av vandrere som har gått der før deg. Fra toppen av Hyeongjebong.
Utenfor nasjonalparkene er det også flere stiskilt, men ikke like stabilt som i nasjonalparkene. Det som derimot vil være den største navigeringshjelpen her er vandrebåndene som tidligere vandrere har hengt opp etter seg. Disse markerer rutene og er ofte utsmykket med personlige meldinger og info i tillegg. Det er viktig at man lærer seg å skilne mellom de forskjellige båndene, da Baekdudaegan ikke er den eneste ruten i landet. Det enkleste er å se etter hangeul-tegnene for Baekdudaegan: 백두대간. Et lite varsko må dog sies, ikke følg båndene slavisk. Noen vandrere kan være litt for ivrige og henge opp bånd som er markert med Baekdudaegan på på stiene som fører opp til selve Baekdudaegan. Hvis du befinner deg på det høyeste punktet og det er en sti som fortsetter videre, samtidig som det er noen bånd som leder ned fra stien, sjekk kartet/rutebeskrivelsen og se om det er noen bånd med 백두대간 på på ruten som følger stien videre og ikke nedover.
I de stengte seksjonene og i nasjonalparkene vil det være færre vandrebånd.
Navigering. Informasjonstavle og stiskilt på toppen av Geumdaebong, med vandrebånd blafrende der ruten fortsetter videre. Stiskiltene er som regel bare på koreansk (hangeul), men i nasjonalparkene vil disse også være merket på engelsk.
Hvordan komme seg til starten (Cheonwangbong)
Guideboken inneholder flere forslag (tre) til hvordan komme seg til Cheonwangbong og starten på Baekdudaegan. Selv valgte jeg den som sto angitt som den mest praktiske å starte fra, å gå fra Jungsanri. For å komme dit tok jeg tog fra Seoul til Jinju og lokalbuss videre til Jungsanri. Legg merke til at togstasjonen i Jinju ligger litt utenfor selve byen, det går busser inn, men jeg tok taxi. Man kjøper billett i luke 4 på busstasjonen, som og er nummeret på bussen. Fra Jinju er det rundt 1 time og 10 minutter til man er i Jungsanri. Jungsanri ligger et stykke opp i fjellene og vil være der bussen snur og kjører tilbake til Jinju igjen. Busstasjonen er en stor åpen asfaltplass. Det finnes flere butikker og overnattingssteder i Jungsanri.
Fra Jungsanri må man gå et stykke opp langs veien til man kommer til en ny restaurant og minbak, samt Jirisan visitor centre. Derfra er det litt vandring på vei videre til man går over en bru og så kommer man inn på stien opp til Cheonwangbong.
Stengte seksjoner
Noe av det som gjør at flere kanskje ikke vil regne Baekdudaegan som en fullverdig langdistanserute, er at det er flere seksjoner av ruten som er stengt. Disse er stengt av natur- og dyre-vernmessige årsaker, og det er høye penge-bøter for å bli tatt i å gå i en stengt seksjon. Flere av disse seksjonene er overvåket av kameraer, men det er en pågående debatt hvorvidt disse er aktive eller ikke. Dessverre er det og slik at flere av de mest spektakulære områdene av Baekdudaegan befinner seg i stengte seksjoner.
Stengte seksjoner. Flere seksjoner av Baekdudaegan er for øyeblikket stengte av natur- og dyre-vernmessige årsaker. Jeg skal ikke oppfordre direkte til å gå i disse. Her fra den stengte seksjonen på vei opp til Daeyasan.
De stengte seksjonene vil ofte befinne seg bak sperringer av varierende grad. Langs veiene er de ofte sperret av med høye gjerder og kameraer, men oppe i fjellene eller inne i skogen er det gjerne skilt og et lite gjerde som advarer deg mot at ruten videre er stengt. Hvorvidt du ønsker å gå de stengte rutene eller følge direktivene er opp til deg selv, det vil ikke jeg legge noen føringer eller ta noe ansvar for. De stengte seksjonene vil og være dårligere merket. En del av sperringene vil og være litt tungvinte hindringer å komme forbi.
Guideboken til Roger Shepherd og Andrew Douch inneholder beskrivelser av hvor ruten er stengt, og vil gi alternative ruter og måter for å komme seg videre.
Noen nyttige ting
Kommunikasjon er nok det som vil være det største problemet for mange, men ha i mente at koreanerne er ekstremt vennlige og gjestmilde. De vil alltid prøve å hjelpe og har og forståelse for at språket deres er vanskelig for folk fra vesten. Vær blid og takknemlig og du møter mange smil i retur. Husk at kam-sha-ham-nida betyr tusen takk og cho-song-ham-nida betyr unnskyld. For å hilse sier man annyong hoseyo.
Koreansk gjestfrihet. På toppen av Samdobong møtte jeg denne veldig hyggelige gjengen. De spanderte mat og drikke på meg og gjorde avslutningen på en hard (men veldig fin) dag utrolig bra. Kpreanerne er veldig nysgjerrige, gjestfrie og gavmilde.
Skal du haike i Korea må du i tillegg huske å bukke når du haiker.
Det er som nevnt potensielt dødelige slanger i Korea, så vær varsom hvor du tråkker og plasserer hendene når du klyver.
Blogger og lenker om Baekdudaegan
Det er ikke veldig mange blogger og informasjon der ute om Baekdudaegan, jeg har her samlet en del lenker til blogger og sider om den spirituelle ryggraden til Korea:
Om Baekdudaegan:
Hike Korea
One Korea Photography
Korea's Baekdudaegan
David Mason's San-shin Website
Korean Trails: Baekdudaegan
Artikkel i The Guardian
Artikkel i The New York Times
Artikkel i Seoul Tribune
Blogger fra folk som har gått hele eller deler av ruten:
Roger Shepherd og Andrew Douch sin blogg fra deres ekspedisjon
Baekdudaegan 2015 (Marilyne og Brandon)
Baekdudaejang
Breathing the Daegan
Chriz og Liz sin vandring på Baekdudaegan
Change of plans: Greg Meredith og Rebecca Walker
Yuletyde
Jiri Nehyba Hiking Baekdudaegan 1 (bilder)
Jiri Nehyba Hiking Baekdudaegan 2 (bilder)
Jiri Nehyba Hiking Baekdudaegan 3 (bilder)
Igneous Bomb Hiking The Tigers Back
Facebook-gruppe for Baekdudaegan:
https://www.facebook.com/groups/37958349773/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar