Kjentmannsmerket: Hengebroen Over Fyllingselven og Lukasvika I Hakkloa Ved Atthaldsdammen

Den lykiske veien er tilbakelagt og jeg er tilbake i gamlelandet, men vandringene fortsetter videre. Lenge siden jeg har vært på kjentmannspostjakt og med det som påskudd ligger Nordmarka igjen foran meg, jeg vet, jeg har vært her før. Mange ganger, og vil returnere hit igjen utallige ganger. Det er som mitt andre hjem, jeg finner sikkert fram i marka fortere enn jeg finner fram til ting jeg har lagt på såkalte 'smarte plasser' hjemme.

Høst-vannspeil.

Tåke-solglimt.

Dagens tur starter fra Hammeren, som den har startet fra så mange ganger før. Landskapet ligger synlig under ett lag av skyer, et tåkelag som befinner seg litt over bakken, men ikke høyt oppe som vanlig. Det er fuktig i marka, og likevel har det ikke vært mye regn i det siste. Det renner bekker på tvers av stien og langsmed stien. Opp mot Fagervann er det høyt nok til at jeg kommer opp i tåkehavet, selv om solen gjør utfall mot å trenge gjennom skyene.

Fagervann.

Eventyrskog.

Når jeg kommer til Fagervann er vannet dekket av tåke, odder og trær er bare konturer i landskapet, men solen presser på. Når jeg har kommet til den andre siden av vannet, er det en klar blå himmel over meg.

Balansegang.

Jeg går over Kamphaug og over skogsbilveien mot Kikut. På stien mot Bjørnholt. Og tar stien som følger kraftlednings-traseen der skisporet går om vinteren i retning Kikut. Det er vått, ekstremt vått. Skoene blir våte. Jeg lurer på hvor all vannet kommer fra, det skal liksom ha vært den tørreste oktober på lang tid.

Høst, sol og farger.

Hengebroen over Fyllingselven (en av fire i Marka).

Det kraftledningen leder meg mot, er en hengebro jeg ikke har hørt om. Hengebroen i Bjørnsjøhelvete er jo egentlig kjent, men likefullt litt ukjent og hemmelig for de fleste. Og hengebroer er gøy, fascinerende på sitt vis. Hengebroen over Fyllingselven er dog ikke den som gir ett stort sug i magen, det er ikke mange metrene ned til vannet. Den vaier likefullt fint når man går over den.

Bjørnsjøen.

Lukasvika i Hakkloa ved Atthaldsdammen.

Det ble ikke Deledalen på meg, istedet velger jeg å gå til Hakkloa. Å gå til Lukasvika. Det er få steder i marka det er satt opp rekkverk, spesielt rekkverk av metall, men på stien til Hakkloa dam finner man dette. Ved Lukasvika er det en atthaldsdam, for å regulere vannføringen. Jeg har kunne sett over mot dammen før, men har aldri sett den. Den er godt skjult, og begynner å bli overgrodd.

Smalstrømmen.

Jeg velger å gå rett gjennom skogen istedet for stien tilbake. Det mørkner og skogen inntar en dystrere form. Stillhet.

Hodeskalle i skogen.

Hjemover går jeg mellom Rådalshøda og Myrtjernhøgda, igjen der skisporet går. Mørket har kommet for godt og det er bare meg og lyset fra hodelykten som beveger seg. Alt annet er usett, men hørt. Kvister som brekker. Stillhet. Følelsen av at noe iakttar en. Skogsbilveien ned igjen, til Hammeren. Buss hjem.

Kutangen. Mørket har senket seg.