Landskap i tåke: Hattefjell og Finndalen

Tåken ligger tungt utenfor vinduene, men likevel må en ut. Å vandre, selv om en ikke kan se. Jeg er på besøk i Seljord, så jeg legger turen opp mot stødige Hattefjell og forsvinner inn i skyene. Før skyene omslynger meg for godt kan jeg fra stien se skyene som river gjennom trærne og fjellsidene. Så dempes lydene, ting blir også dempet i tåken, som landskapet dukker de først fram igjen når det sakte kommer til syne igjen.

Oppe på Hattefjell er alt grått, jeg kan bare se lydene nedenfra. Noen har hengt opp bønneflagg på toppen, de henger der våte av dugg, små perler stille i den fraværende vinden. Intet å se. Grått.

Av ren tilfeldighet velger jeg å gå videre til Hattfjelltjørn. Det er helt stille, ikke noe vind. Skodden ligger tett. Jeg kan ikke skille vannet fra skyene, de glir i ett, glir sammen. Man kunne like gjerne ha gått ut i et tåkehav, som i vann. Når jeg nærmet meg vannet så det ut som kanten på en klippe. Vingeslagene fra en orrfugl bryter stillheten, jeg kan ikke se den, den er som et sagavesen.

Neste dag ligger det fortsatt et tykt lag med skyer over Seljord og vannet til Ørmen. Jeg og min far kjører opp i Kivledalen, ved Heimkleiv kommer vi over skyene og solen skinner. Inne i skogen beveger vi oss blant trærne som er kledd i høstens farger, flere lag med tre-klær ligger langs bakken. Vi går mot Høna, ved inngangen til Finndalen, det er en nydelig sti opp. Høyere oppe kan vi se skyhavet som strekker seg så langt vi kan se i horisonten, Bjørgefjellet stiger bratt opp av skyene.

Oppe ved Høna blåser det friskt. Over Seljordsvannet gjør skyene et forsøk på å flykte, men blir raskt blåst ned på plass igjen. Vi er ovenfor tåken, her oppe kan vi se solen, selv om det er sløret på himmelhvelvingen. Titter inn i mystiske Finndalen, dalen har også kledd seg i årstidens farger, uberørt av skodden lengre nede.

Landskap i tåke...