Nordmarka Rundt 2016

Nordmarka Rundt sto nok en gang for døren. I år er det den tredje utgaven som går av stabelen og denne gangen kunne 'de' skilte med et betydelig bedre vær enn fjorårets utgave. Ifjor var det grått, surt og vanskelige føreforhold. I år var det lite som i så måte som burde kunne stikke kjepper i hjulene. Forholdene i Nordmarka etter forrige lørdag sitt snøfall har vært flotte. Og værmeldingen for dagen var udelt positive. En drømmehelg i vente for de som elsker å gå på ski.

Oppmøte ved Sognsvann for å registrere seg for Nordmarka Rundt.

Likevel så tok det meg litt tid å bestemme for å gjennomføre dette nok engang, ti mil på ski er langt. Forholdene er bedre enn de var i fjor, så da burde det ligge til rette for en 'lettere' tur enn da, men selv føler jeg at formen ikke er helt der ennå. Jeg endte opp på startstreken likevel, sammen med 103 andre ivrige skiløpere. Noe som er en fordobling fra ifjor, hvor det var 50 startende. Tror også at den ene kvinnen som startet ifjor var fornøyd med å ikke være den eneste kvinnen på startstreken i år.

Ifjor klokket jeg inn på 10:43, i år var målet å komme inn under ti timer. Når jeg sliten sklir baklengs over målstreken, viser urviserne 9:48. Målet nådd og jeg er fornøyd med det.

Ved Katnosa. Måtte innom Sandsvikshytta lengre framme for en vaffel og en solo.

Hvis en ser bort ifra slitet, for et slit er det, så var det en fantastisk skitur gjennom et hvitkledt vinterland med en blå himmel som bakteppe. Kontrastenes rike med solen skinnende ned på en. Det største problemet når det er så fint, er at man fort mister konsentrasjonen på hva man egentlig gjør. Det er fristende å finne seg et sted i solen og bare nyte dagen. Føret og forholdene var veldig bra.

Spålen. Å gli over vannet var idag bare helt herlig, samtidig som man vet at man er over halvveis i rennet.

Nordmarka Rundt er et skirenn hvor man selv er ansvarlig for seg selv (noe man jo egentlig alltid er). Rennet er ikke oppmerket, så man må selv finne frem. Oslo Sportslager og Coop sponset en matstasjon på Mylla med servering av bananer, energibarer og saft, men utover det så må man selv bringe med seg det man trenger av mat og drikke. Rennet går likevel forbi flere av markahyttene som har servering, selv stoppet jeg på Sandvikshytta for en solo og vaffel, og på Tverrsjøstallen for en cola.

Startnummer 52 ved Spålen.

Jeg og Harald Sunde (som nok engang har reist ned fra Kirkenes for å delta i rennet) morer oss med at vi ser ut til å holde følge i år som i fjor. Ifjor kom jeg inn rett før Harald, i år tok han revansje og kom inn rett før meg. Harald var også så snill og kjøre meg hjem etter endt renn, noe jeg var glad for, så slapp jeg å sitte sliten og kald på banen ned.

Måtte stoppe for å fylle på med litt mat og drikke ved stikrysset bortenfor Appelsinhaugen, målet er i sikte.

Underveis skifter humøret på lik linje med konturene av landskapet som skisporene går over, det går opp og ned. Fra å føle seg sliten og at beina føles som sirrup til at seilene fylles med vind og man føler at man bare sklir gjennom vinterlandskapet. Mot slutten er man bare sliten og å komme i mål føles uendelig godt. Jeg glemmer fort alle ambisjoner da, og godt er kanskje det (noe i meg skulle sett at jeg hadde klart å gå litt raskere enn det jeg gjør). En vil bare komme i mål.

En veldig sliten skiløper i mål etter Nordmarka Rundt.

Når man til slutt er ferdig, så er det deilig å se tilbake på en flott tur gjennom marka. Kommer jeg til å stille igjen til neste år? Det vet jeg ikke. Ifjor var jeg rimelig sikker på at jeg ikke kom til å gjøre det, men det var rett etter at jeg var ferdig og var rimelig sliten. Jeg endte opp med å passere målstreken likevel, sammen med 81 andre ivrige skiløpere. Så får vi se hva som skjer til neste år.