Øvre Johnsrud.
Jeg dro til Lommedalen, tok fatt på den Gamle Bergenske Kongeveien. Ble litt skuffet i starten. Over Steinshøgda til Bærums Verk hadde det vært så fint. Hvit, knitrende og sprø rim på trærne. Steinstjernet lå der melankolsk med is på vannet og is på trærne bak. Lett tåke. Som også lå over kongeveien, men den samme rimen lå ikke like skjørt og vakkert over trærne der.
Rimete gammel Kongevei.
Selv om det var rim. Rim og is som fjernet fargene, dannet en verden i sort og hvitt. Som dannet lyd under føttene, det knitrer når jeg går. Gjennom trærne blåser vinden. Det er likevel ett fravær her, ett fravær av snø. Julen nærmer seg, blir ikke helt det samme uten snø.
Gamle Steinsvollen. Drap, eventyr og dikterstue?
Etter Almsbrua er det lyden av to føtter og fire poter som slipper vekk fra grusveien. Har fått en følgesvenn, en hund, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg så så tiltaksløs ut, sa en bilist i det han kjørte forbi meg, lurte på om jeg skulle gjøre noe med hunden som sniffet i vei foran bilen og ville slippe han forbi. Ikke min hund, svarte jeg, kan ikke røre den heller, allergisk.
Hunden fulgte meg til Gamle Steinsvollen, etter det ble den borte. Lurer på hva jeg hadde gjort om den hadde fulgt etter meg hele turen?
Kjaglidalen, fra Kjaglia.
Steinsvollen var en gang en av de to setrene til Stein Gård på Ringerike. Det opprinnelige gamle størhuset og låven ligger der fortsatt, men er flyttet til østsiden av kongeveien. Gamlesetra som jeg skulle besøke lå på vestsiden, eller restene av den. Der skulle det ha fantes spøkelser. Ingen ville bo der en stund. Tilbake i 1804 var setra gjenstand for et dobbeltdrap. Det ulte litt ekstra fra vinden idet jeg stemplet i heftet.
En verden i svart og hvitt, fra Kjaglidalen.
Jeg bega meg ned i Kjaglidalen. Gradvis nedover. Verden hadde ikke blitt noe mindre svart og hvitt, snarere motsatt. Rim ble til hard tettpakket snø og is. Elven nærmet seg mer og mer, både vann og lyd. Jeg måtte komme meg over elven. Der nede lå det bare opprevet is over den, ellers fløt vannet fritt uten tak. Også ved Kjaglia, der blåstien krysser elven, ikke verdt å prøve seg. Selve bygningene på gården sto stille og bivånte det hele. Måtte gå et stykke ned før en bro fant det for godt å vise sitt åsyn.
En ensom koie i skauen.
Så kunne jeg bevege meg oppover igjen. På andre siden. Oppover. Trærne forsvant gradvis inn i tåken, linjer og konturer ble vage, fortsatt en verden uten farger. Jeg spiser lunsj utenfor en låst og stille Mustadkroken. Mer snø her, nærmere Sollihøgda. Harde spor på Toresplassrunden, spor av ski. Det lir mot kveld, som nå fortsatt kommer tidlig. Det blir enda gråere, enda dusere. Følger skisporet forbi Toresplassen. Grunnen harvet opp av skogsmaskiner. Sporene frosset, store dype spor. Trær forsvinner trollsk i skodden, i gråheten.
Rim, sopp og isspindelvev.
Hvor er alle andre?
På shopping? De siste julegavene?
Skoddetre.
Går til Kleivstua. De første fargene kommer i lysløypa ved Kleivstua. Når mørket har kommet. Lilla. Blå. Oransj. Lysende tåke. Fortsatt stille. Ingen i skisporene, ikke ideelle forhold heller.
Trær i skodden.
På brodder ned Klevahjelet. Pigger opp isen. Står fjellstøtt. Gode brodder. Kommer akkurat ned til bussen tilbake til Oslo. Havner midt i julestria. Overgang. Vil tilbake.
Billys i mørket på veien mot Kleivstua.
Fra lysløypa ved Kleivstua.
