Trollet skulle ihvertfall være regissert av en gjenganger på Cinemateket, både når det gjaldt vanlige visninger og som troll. Av mange var dette og en regissør som ble sett på som på vei vekk fra sin gullalder, det var lenge siden regissøren hadde kommet med en skikkelig god film. Dagens troll i eske var i så måte regnet for å være et aldri så lite comeback og 'return to form' som dem sier. Den skulle og være regissørens kanskje mest tilgjengelige film og på en lang stund. Jeg visste svaret før filmen begynte å rulle over skjermen.
Paterson.
Paterson. Av Jim Jarmusch. Og ja, de siste filmene hans har ikke vært de største severdighetene, men var denne det? Var dette filmen som skulle bringe Jarmusch tilbake i retning Down By Law, Dead Man, Broken Flowers? Paterson er ett godt stykke på vei, men fortsatt noe å gå. Det er en ganske stille Jarmusch film, den slentrer avgårde i et rolig tempo. Ikke et dårlig tegn av den grunn.
I Paterson spiller Adam Driver, vel, Paterson, som også bor i, vel, Paterson. Dagene går med til det samme, som de forskjellige delene av filmen gjør. Han våkner opp hver morgen, går på jobb som bussjåfør, skriver dikt i pausene, kommer hjem til en skjeiv postboks, går tur med astma-hunden og stopper for akkurat en øl på en lokal bar. Og lukter en anelse av øl om morgenen. Hjemme bedriver kjæresten ulike former for kunstprosjekter og våkner opp med en ny drøm hver morgen.
Med sin rolige fremtoning er filmen en trivelig affære. Den flyter stille fremover, og man lar seg flyte med. Man sitter og venter på at det skal skje noe mer. Som i filmens opprivende scene, som i denne sammenheng ikke virker veldig dramatisk, men alt av spenning kan sees i det undertrykte spillet til Adam Driver. Ispedd filmen er det små scener med underfundig humor og filmens hund er kanskje en vel så stor stjerne som hovedpersonen.
Ikke hundre prosent tilbake i form, men lange skritt på bedringens vei etter de forrige filmene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar