Skitur etter at vinteren plutselig dukket opp igjen

Så kom vinteren. I løpet av uken var det plutselig mer hvitt enn det noensinne har vært så langt i år. Og det snødde igjen igår, kjærkomment, siden det er utsikter for mildere vær til uka. Andre plikter gjorde at det ble en sen start på skituren, noe som kanskje gjorde at jeg gikk glipp av mer blå himmel og sol. Uten at det ble en dårlig tur av det. Sikten ble likevel dårligere og dårligere utover på turen, spesielt når mørket fant det for godt å besøke Nordmarka. Å gli over Bjørnsjøen hvor Storøya såvidt kunne skimtes var likevel en flott opplevelse.

Ruten jeg gikk: Brekke - Hammeren - Kamphaug - Bjørnholt - Kikut - Bjørnsjøen - Østre Fyllingen - Fiskelitetjern - Glåmene - Aurtjern - Nordseter - Sognsvann.

Ved Skjærsjødammen.

Skjærsjøen.

Bjørnsjøen.

Bjørnsjøtrær.

Storøya på Bjørnsjøen.

En lenge etterlengtet skitur

Bilder fra en lenge etterlengtet skitur. Det er mange år siden man har registrert en så snøfattig vinter i marka som denne. Noe som har gått hardt ut over skiturene, det har blitt noen få (og fine), men til sammenligning med tidligere år har jeg knapt rørt meg en meter. Så kom det et kjærkomment påfyll av snø, ikke mye, men nok til at flere dører i marka kunne åpne seg.

Og forholdene var nydelige idag, til tross for enkelte partier med lite snø. Været overrasket også med å sende ett slør av snø over Katnosa, mens det var blå himmel rundt. Og til stor glede gikk det fint å gå over markas indrefilet: Sandbekkmana (til tross for enkelte partier med smårusk i løypa). Vaffelen på Sandvikshytta var ekstra saftig.

Ruten jeg gikk: Stryken - Daltjuvmana - Katnosa - Finnstad - Spålen - Sandbekkmana - Østre Fyllingen - Glåmene - (Studenterhytta) - Tryvannstua - Frognerseteren.

Daltjuvmana.

Daltjuvmana.

Vaffel på Sandvikshytta.

Katnosa.

Sandvikshytta.

Katnosa.

Katnosa.

Finnstad.

Finnvassdalen.

Tvetjerna.

Sandbekkmana.

Sandbekkmana.

Vesle Sandungen.

Mot Kikut.

Glåmene.

Troll i eske: Den Store Prøven

Trollet i esken etter Tromsø og TIFF har alltid en fare for å være en film som har gått på festivalen og som man har sett. Det har skjedd før (Revanche for å nevne en) og vil sikkert skje igjen. Hvis det er en film man ikke fikk sett der, så er jo alt greit.

I introduksjonen til trollet ble rammen for filmen satt. Vi kunne ikke vente oss en film med mye action eller flukt fra virkeligheten her. Her sto selve virkeligheten i fokus og med en lovnad om at det som oftest var disse filmene som satt dypest hos folk etter å ha sett dem. Manchester By The Sea (Kenneth Lonergan) og I, Daniel Blake (Ken Loach) ble trekket fram som to av de beste innenfor dette segmentet i år, filmen vi skulle få se var den tredje. Tankene mine landet rett på den nye filmen til Cristian Mungiu, Den Store Prøven (Bacalaureat).

Den Store Prøven (Bacalaureat).

Det stemte på en prikk. Filmen gikk også i Tromsø, heldigvis hadde jeg ikke sett filmen da.

For Eliza er billetten ut av Romania ett stipend for å kunne studere i England og London, men for å få det stipendet er hun nødt til å gjøre det godt på de siste eksamenene. Den store prøven er derimot om det virkelig er det hun egentlig vil, eller er det foreldrene hennes som ønsker det. Så blir Eliza utsatt for et overfall kort tid før den første eksamenen og med det henger resultatet på eksamene i en tynn tråd.

I filmen er Eliza mer symbolet på de unge eller rettere sagt håpet. Mens faren er karakteristikken på situasjonen i Romania idag, sånn er det ihvertfall jeg leser filmen. Han er lege, har et forhold på si, og i sitt ønske for å sørge for at datteren fortsatt vil ha mulighet for å motta stipendet gjør han et valg som bare er med på å bidra at problemene i Romania fortsetter i en kanskje evig stagnasjon eller ond sirkel.

Jeg har før sett traileren til filmen og det eneste den poengterer er hvor annerledes en film kan føles så fort man klipper den om og legger til mer heseblesende musikk. I traileren fremstilles filmen nesten som en spenningsfilm, noe den er langt unna. Dette er en sosialrealistisk film, noe som er kraftig understreket når en ser Dardenne-brødrene sine navn i undertekstene. Ikke det at filmen er helt uten nerve. Det er heller ingen dårlig, tvert imot, men det er ikke sitrende spenning du vil finne i denne filmen. Den hadde kanskje blitt det, hadde man vært like flittig til å klippe selve filmen som traileren, den blir noe lang i lengden.