Ut av esken denne gangen kom det et ganske så lite troll, et lite rappkjeftet troll av alle ting og. For makan til frekk liten unge skal man kanskje se lenge etter i en film. Vi ble lovet en film som sto på mange kritikeres topp-liste fra ifjor, og at filmens avslutningsscene hadde blitt spilt inn med iphone siden det var forbudt å filme der scenen foregikk. Jeg ante ugler i mosen, når det gjaldt hvilken film som ville ble vist, med tanke på Tangerine av Sean Baker i minnet. Minnet slo til. Denne blir også vist i Tromsø i år, som avslutningsfilm.
The Florida Project.
The Florida Project bærer definitivt preg av å være laget av samme mann, han kan nok sies å ha funnet sin egenart. Filmingen føles tett på, innimellom kanskje lett kaotisk, men drivende. Den omhandler også personer på livets skyggeside eller utkant. Vi følger seks-årige Moonee som lever sammen med sin arbeidsledige mor, Halley, og hennes venner i ugagn og rampestreker. Alt mens mora prøver å få bitene og livet til å henge sammen, i de få og tynne trådene hun har til rådighet. Vi aner hvilken vei det går, men det er ikke et hinder for drivkraften i filmen.
Man er et barn av omgivelsene sine, og selv om lille Moonee fyrer av verbale utbrudd på høyt gir, er det nesten ikke fritt for at man heier litt på henne. Det er for øvrig utrolig artig å se hva Sean Baker har fått ut av de små og ukjente barna i filmen. Gullkorn fra barnemunn på en helt annen måte.
Det er bare ukjente fjes i filmen, med ett stort unntak. Willem Dafoe som den brydde bestyreren Bobby på motellet våre hovedroller bor på, Magic Kingdom. Å bry seg om de vanskeligstilte i samfunnet er ikke alltid like verdsatt, og det synes på hele kroppsspråket til Dafoe.
Filmen er en berg- og dal-bane av opp- og ned-turer, hvor det å få gjort det beste ut av situasjonene en er i henger høyt. Og avslutningsscenen setter punktum på en nydelig måte.
Florida Project var for øvrig en arbeidstittel på Disney World.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar