Kjentmannsmerket: Ved Fjerdingsbekken

Etter en vandring i det sørlige Europa, nærmere bestemt Portugal og på Caminho do Este de Portugal, var det en overgang å komme tilbake til Norge og Oslo. Her hadde den skandinaviske høsten kommet for fullt, og i en ganske så våt versjon. Alt lå tungt over byen og landskapet idag. Været, lyset, luften, skyene og regnet. Jeg lå like tungt i sengen om morgenen, det tok tid å komme seg opp av sengen og ut i naturen. Men om det er tungt å stå opp om morgenen, så hjelper alltid frisk luft på det. En våkner opp, blir klar i hodet.

En indikasjon på hvor mye vann det er i marka får man allerede ved Slora.

Ved avstigning i Skansebakken i Sørkedalen visste jeg at det var mulighet for snø lengre oppe, men først helt oppunder taket til Oppkuven. Jeg hadde tenkt meg i nærheten, men ikke helt opp dit. Tiden ville vise.

Høstrødt og vått over Karlstadmyra, men på himmelen er det ikke like fargefullt.

Alt regnet i det siste hadde gjort meg mistenksom på vannføringen i marka, så jeg hadde skrinlagt tanken om å gå over Ospeskog til Nedre Fjølhytta. Det betød at Heggelielva ville måtte vades over. Gående ved siden av elva på skogsbilveien ser jeg at det nok var et godt valg, elva renner stri. Jeg hadde kanskje kommet meg over, men det kunne blitt litt strabasiøst.

Ved Kampeseter renner bekken over stien.

Sopp.

Der den stien kommer inn på skogsbilveien er jeg glad for å kunne skifte over til en sti uansett, for stien den bare krysser veien og fortsetter inn i skogen. Lyden jeg hører i det jeg trer inn på stien skal følge meg omtrent resten av turen. Det er lyden av ett vått underlag.

Bekk blir til elv.

Overgangen fra varme Portugal lå ikke bare i luften. Det er en ganske så stor overgang på komme fra det tørre og golde landskapet vi vandret gjennom i Portugal og til det surklende og våte landskapet her. Der mine blå sko ble hvite av sanden og støvet der nede, blir de her mørkere av fuktigheten som trenger seg inn i dem. Tørrskodd er et fremmedord idag.

Denne tømmerstokken fikk duge som bro gitt.

Ved skisporene til Løvlia.

Stillhet, ro og det å være alene er derimot ikke fremmedord idag (må ikke forveksles med ensomhet). Etter å ha begitt meg bare litt vekk fra Skansebakken krysset mine spor ingen andre. Det er nok kanskje andre aktiviteter som frister denne våte dagen, enn en tur i marka.

Blad på trestamme.

Ved Fjerdingsbekken.

Og kanskje gjorde de rett i det? For det å bevege seg gjennom marka nå byr på noen små utfordringer. Bekkene flommer over, har nesten blitt til små elver. Flere steder er jeg nødt til å gjøre små krumspring for å komme meg over dem. For dypt til å gå over. Eller. Man kommer seg fint over dem ved å vade, med eller uten sko på. Det frister bare ikke så veldig mye akkurat nå. På et sted finner jeg en brukket, nesten råtten trestamme som jeg kan bruke som en slags bro. På et annet sted kom skisporene til hjelp, ved å gå litt ovenfor 'elven' fant jeg en bro som var laget for å føre skiløperne trygt over bekken om vinteren. Andre steder måtte det litt hopping til. Ingen av delene hjelper på å holde skoene tørre.

Myr i Krokskogen.

Men en blir litt kald på føttene av dette, det er det ingen tvil om. Å holde seg gående er det beste remediet. Jeg har vært i dette området før, på kjentmannspostjakt da og, men da gikk jeg ikke på blåstiene. Blåstien som jeg nå følger har jeg ikke gått på før. Her har jeg bare gått før på skiene, jeg kjenner igjen området.

Trollsk skog under den tunge himmelen.

Mot Kustein.

Jeg skal til en bekk, noe som er uvanlig for en kjentmannspost. Denne bekken renner ut fra Nibbitjern, Fjerdingsbekken. En fjerding er blant annet en betegnelse på en fjerdedel av forskjellige måleenheter, men Fjerdingsbekken er langt unna å være en fjerdedel av en bekk eller det den har vært. Kanskje en fjerdedel mer eller større. For her flommer det, noe det og står poengtert i kjentmannsheftet. Jeg kommer meg over, men det må et lengre hopp til mot slutten.

Ved Kustein.

Her blir det og lunsj. Det er på tide, magen har flommet litt over den og, av klager. Jeg skifter sokker, det føles godt å sitte med tørre sokker på, men de blir fort våte igjen når jeg beveger meg videre. Myrer krysses, brunrøde av høsten.

Grått over Krokskogen fra Kustein.

Nordre Heggelivann.

Grått er det, og tungt, det har ikke lettet noe spesielt over Krokskogen siden jeg startet å gå. Som et lokk over marka ligger skyene. Og det er enda mer tydelig når jeg kommer til Kustein og kollene rundt. Oppkuven er borte. Akkurat under grensen til skyene finner jeg Heggeliseter. Over tretoppene er det grått og lite med farger. En sur vind blåser forbi. Det gir en litt villere følelse over landskapet.

Ved dammen mellom Heggelivannene.

Nede fra Kustein, mellom Heggelivannene, ventet skogsbilveien igjen på meg. En får se på den som en veldig bred sti. Men i tiden som har gått sin egen vei, forsvunnet ut i tåken den og, ble det veien som kallet. Tiden tok og med seg den andre kjentmannsposten jeg hadde tenkt å ta med meg, restene av en koie oppe ved Langtjern. Den får vente til en gang. Mulig jeg hadde rukket den før mørket hadde senket seg for godt, men det var ikke bare mørket jeg kan skylde på. Jeg skal hjem og.

Søndre Heggelivann.

Så mens lyset tar kvelden og legger seg, går jeg enslig i mørket ned forbi Lysedammene, med en liten kjegle av lys foran meg. Lengre ned i sør kan jeg skimte lysene fra byen. Det er fredfullt å gå slik i mørket, alene. Alene, jeg har ikke møtt på eller sett noen andre siden jeg gikk forbi Slora for flere timer siden. Først nede ved Sørkedalen Skole er det folk å se. På landhandleriet og kaféen, det lyser varmt fra vinduene, men jeg stiller meg i mørket utenfor og venter på bussen. Det tok ikke lange tiden, så kom den.

Heggeliseterveien.

Fin tur. Våt.