I lys og mørke gjennom Nordmarka

Kulden har satt inn, men nedbøren lar vente på seg. Det gjør at vinteren står utenfor dørstokken, men har ikke trådd innenfor dørene ennå. For oss som elsker marka om vinteren, er det nå en ventetid, en ventetid mellom lys og mørke. Fra sommerens og høstens fotturer, til vinterens skiturer. Når snøen kommer, blir det også lysere der ute. Nå blir det fort mørkt. Men marka ligger der den likevel den, og venter. Venter på besøk.

Med vintertid dukker det også opp ett nytt stoppested på Gjøvikbanen. Skjønt, nytt og nytt, det har eksistert lenge, men når vinteren kommer tas den fram fra glemmeboken, børstes støv av og gjøres klar til å motta turfolk igjen. Vi snakker om Stryken. Et fint utgangspunkt for en passe lang tur gjennom Nordmarka.

Jeg må følge skogsbilveien fra Stryken først, forbi Store Skillingen, på den andre siden stiger det en røyksøyle opp fra et bål. Tidligere i år har det vært vått i marka, føttene har synket ned i myr, vann og andre våte elementer. Kuldens ankomst gjør det lettere å gå i terrenget nå, myrene fryser, sammen med underlaget som før var en våt affære. Men passe seg må man fortsatt, de kjøligere temperaturene gjør at man fort kan bli like kald på beina likevel, tørrskodd eller ikke. Under meg gynger terrenget og underlaget, innimellom knaser det. I distansen kan jeg høre bjeffing fra hunder.

Harestuvatnet.

Store Skillingen, på den andre siden ryker det fra et bål.

Svart (og hvit) sopp.

Naturen har gjentatt denne maurtuen.

Tømmerhogsutsikt.

Hundegjøingen kommer nærmere, er det et jaktlag på vei mot meg mon tro? Jeg ønsker lite å havne midt i skuddlinjen mellom jegere som skal sikre seg et trofé og selve troféet. Bjeffene holder seg likevel litt på avstand, og det er ingen redde elger som plutselig kommer brasende ut fra buskene.

En søker skogens ro, men det gjør også skyttere. Fra dalen høres det skudd. Først tenker jeg at det er jaktlaget som har truffet blink (eller bommet), men når skytingen øker i intensitet er det nok snakk om at skuddene jeg hører kommer fra en skytebane. Og da er det nok snakk om Varpet.

Med skudd i det fjerne og et tungt teppe som holder blå himmel og sollys unna går turen opp mot Skinnskattberget. Her passeres ruter jeg først og fremst assosierer med skiturer, selv om det er grønt (fortsatt) kjenner jeg meg igjen. Det er fristende å ta turen opp til Daltjuvmana, for å komme dit kan en bare følge der skiløypa går om vinteren. Trærne i skogen over Skinnskattberget er kronglete i formen, det er noe urskog-aktig over den. Utsikten er grå, men man kan skimte koller og åser litt unna. Det er en fin tur over.

Krongleskog.

I Skinnskattbergets rike.

Utsikt fra Skinnskattberget.

Mosekryss på stein.

Hakkloa.

Det virker folketomt i marka, stille, bare lydene fra tettstedene som ligger ved grensene til marka har vært å høre. Til nå har jeg ikke møtt på eller sett noen andre, inntil jeg kommer til krysset ved Store Sandungen. Da blir det nesten folksomt. Tre syklister passerer meg suksessivt, og så dukker det opp en fyr på rulleski. En fyr sitter og spiser lunsj i gravemaskinen sin. Planen var å gå om Hakklokalven, men jeg hadde hørt at hengebroen der var under vedlikehold, så jeg tok turen rundt. Kort pause nede ved demningen. Jeg har en Kendall Mint Cake som jeg er nødt til å bli kvitt.

Kulden bringer også med seg mange fine nye former i naturen, når vannet i landskapet fryser. Små vanndammer blir til glaserte flater med ringer og mønstre i. De aller fineste er de som det har dannet seg intrikate mønstre i. Jeg skal over Kikuttoppen, noe som betyr et tilbakesteg i himmelretningen, må gå fra Sandungsdammen og opp mot Sandungssmalet forbi Skysskafferodden.

Det er en annen skikkelse som og beveger seg oppover mot Kikuttoppen, med større sekk enn meg og hund. Vi går samme vei, og der jeg setter meg ned for lunsj (på et rimelig sent tidspunkt for lunsj og) ved den første utsikten på Askehøgda man kommer til, kommer vi og i prat. Han lå ved Kobberhaugtjernet igår og har idag tatt turen opp til Kjerkeberget, nå er han på retur og på utkikk etter nattens holdepunkt. Som meg, er han enig med at det er en fin tid å gå i og selv om det er kjøligere.

Kikuttoppen.

Islagt vannpytt.

Skysskaffertjernet.

Rimtrær, Askehøgda.

Utsikt mot vest fra Askehøgda.

Lovlig sen, og kjølig, lunsj, men utsikten er nesten upåklagelig når det kommer til Nordmarka. Rett vest ligger Oppkuven og Flåtane, den store og den lille. Helt i horisonten har skyene løftet seg litt opp og sluppet inn litt lys. Det er en rødlig glød der borte i distansen, nok det nærmeste jeg kommer en solnedgang idag.

Ruten over Askehøgda har alltid vært finere enn den som går over Kikuttoppen litt lengre nede. Her har derimot kulden ikke vært like heldig med forfrysningen, så det blir litt vått på veien over mot selve Kikuttoppen. Skumringstimen har kommet, lyset er på vikende front og i horisonten har lysene fra byen begynt å gjøre seg gjeldende.

Å gå en lang tur gjennom marka på denne tiden av året betyr at på et tidspunkt vil det bli mørkt. Jeg har begynt å bevege meg fra lyset over til mørket. Det kommer på den bratte stien ned mot Kikutstua. Jeg kommer ut til en utsikt hvor det lyser skarpt fra hytta, og i horisonten er det også en rødlig glød, men nærmere oransj. Stemmer driver med luften oppover.

Rim på bakken.

Langlivann der nede.

Utsikt mot vest fra Askehøgda, senere.

Askehøgda.

Kikuttoppen, lysene fra byen i det fjerne.

I mørket skifter og alt karakter. Det er mye som unnviker ens syn. Det er mye en kan forestille seg at eksisterer i skyggene. Jeg går i mørket med bare lyset fra min hodelykt som følgevenn, det gir en helt spesiell stemning. Og så er skogen så mye stillere i mørket. Da snakker jeg om skogen selv. Det er dyr som våkner til liv med mørket, og det er fortsatt dyr som er våkne, disse hører man bedre nesten i mørkets stillhet. Men nå er det helt stille. Fra Damtangen lyser det fra et bål, her er det bare lyder fra et annet type dyr som høres, mennesket.

Noe skifter likevel. Etter at det vage lyset fra bålet har blitt slukt av mørket bak meg. Jeg går videre på stien mot Appelsinhaugen, som har blitt lagt om. Unngår de våteste myrpartiene, ville nok ikke vært så vått nå tror jeg. Men nå er det flere lyder rundt meg, det knirker og knaker her og der. Noe tungt kan høres bevege seg vekk fra meg, jeg tipper en elg, men nå er det nok ikke et jaktlag der ute jeg kan bli fanget i. Mest av alt må jeg følge med på hvor jeg setter føttene, det er noen (få) steder det er litt glatt.

Kobberhaughytta under utbygning dukker opp, lys i mørket og lengre unna skimtes Oslofjorden med lysene rundt (man ser bare lysene såklart). Det blir fort klart at jeg vil komme sent hjem, det var vel egentlig klart fra øyeblikket jeg steg ut av toget på Stryken. Fra Blankvannsbråten skifter jeg fra sti til skogsbilvei. Tid en årsak, litt manko på blåstier derfra til Ullevålseter en annen.

Nedstigning i sen skumring til Kikutstua.

Kikutstua om kvelden.

Kobberhaugtjernet.

Ved Store Åklungen.

Sognsvann.

Først når jeg kommer til Ullevålseter møter jeg på en annen person igjen (skjønt, det var en bil som dukket opp i mørket rett før Østre Aurtjern), en fyr som er ute og trener (elghufsing når vi allerede har vært inne på elg). Jeg forventer å møte flere, men ikke overveldende mange, på veien ned mot Sognsvann. Det blir med forventningen, det er nesten ingen, bare noen få varme bål ved Store Åklungen. Ved Sognsvann er det og folk som går og trener rundt vannet.

En lang dags ferd gjennom Nordmarka har det vært, og det har vært en fin en og. I lys og mørke gjennom marka har det vært.