Kjentmannsmerket: Bob-Banen Etter OL I Oslo 1952

Høsten har kommet. Mørket det nærmer seg, om det ikke allerede har kommet. For ute er det grått og trist. Og nyhetene hjemme og fra verden er heller ikke akkurat lystige.

Nordmarka er for øyeblikket en verden nesten uten farger, men de stikker fram fra tåken ved Båntjern, der fossen speiler seg i vannet og krusningene fra regndråpene. Stemmene rundt er dempet. Ovenfor ligger Vettakollen. Min tur går egentlig ikke opp dit, men jeg tar turen opp i lag med skyene, hvor omverdenen er forsvunnet i en monoton gråfarge.

Nede i skogsdypet er det grått og vått, fargene ligger igjen på bakken, men opp fra Skådalen bryter lyset fram lavt i horisonten. Fremfor meg er det fortsatt Nordmørka. Oppe på skogsbilveien (Bomveien) er det skifte av retning og veien følges nedover, til lyset igjen dukker opp. Og med lyset, dukker også Oslo opp. Det er blå himmel å se ett godt stykke ut, sentrum ser ut til å ha sollys, men bak meg ligger den grå veggen fortsatt.

Det burde kanskje vært snø når man skal ta denne kjentmannsposten. For det er en bob-bane som er dagens tema. Hvis man ser bort fra tåke og regn. Fra Bomveien går igjen retningen oppover og mot tåka. På veien ser det en kurve å se, mosegrodd og forglemt i skogen. Er dette også en del av bob-banen jeg skal finne? Det passer ikke inn, men artig er det. Lengre oppe bryter solen fram skyene i ett kort blaff, men det er også det siste jeg ser av den. Den er borte like fort som den kom. Kanskje som en bob på vei ned bob-banen.

I 1952 ble det ihvertfall bygget en bob-bane her. Ukjent stoff for Norge, vi skal liksom ha ski på beina, ikke sitte i en kjerre når vi farer nedover snøen. Når vi like fullt skulle arrangere OL, så måtte vi også stille med en bob-bane, og den ble bygget her nedenfor Frognerseteren og gikk fra sportshallen der oppe og nedover østsiden av Heftyebakken. 1507.5m lang skulle den være, hvis man da måler etter banens midtlinje, og gikk fra 429.2moh til 304.85moh. Nå går det nesten en blå-merket sti i banen, godt det ikke kommer bob-kjelker farende mens en går her. En bane har mange kurver, kurven jeg skal til ble kalt for 'Veggen' og der finner jeg posten. Det eneste som renner ned banen nå, er vann.

Tåken omslutter meg igjen, pakker meg inn i et grått pledd og slipper ikke taket før jeg beveger meg over åsen ved siden av Frønsvollmyrene. Flere folk på Skjennungsstua enn ventet (forrige søndag sto køen godt over 100m ut døren i finværet), men selv med sikringsmeteren i alle kanter var det greit å få plass. Utenfor kunne man gløtte litt under kanten på skyene, ellers lå de fortsatt trykkende over trærne. Varm mat og drikke varmer i dette været.

Ned fra Skjennungsåsen var sikten begrenset til å se nedover mot Skjærsjøen. Ned forbi Ullevålseter og Hammeren går det fra mørkt til mørkere. Mot Brekke-krysset hjelper lysene i lysløypa til. Og så slås bylysene på for godt og bare den siste biten hjem igjen gjenstår.

Mot Båntjern i skodden.

Fossen ved Båntjern.

Båntjern.

Utsikt fra Vettakollen.

Grått over Vettakollen.

Nordmørka.

Lys i horisonten, på vei opp ovenfor Skådalen.

En liten åpning i skyene og der var Oslo.

Bomveiens totem.

Mon tro hva dette er for noe? Også en del av bob-banen, ser jo ut som kurver?

Tåken letter igjen.

Bob-banen etter OL i Oslo 1952.

Tåke over skogsbilvei nær Frognerseteren.

Tre i tåka.

Skjennungen.

Opp mot Skjennungstua.

Lys i horisonten fra Skjennungsstua.

Bare tåke og trær.

Gråmarka.

Ned fra Skjennungsstua under skylaget.

Utsikt fra Skjennungsåsen.

Mot Brekke.

Hvor ble det av fargene? Men en fin tur var det.