Kjentmannsmerket: Der Milorgcella Ørneredet Lå og Der Hoppet På Kirkerudkollen Lå

Nytt kjentmannshefte, nye muligheter. Men ikke i Østmarka, som denne gang har blitt avspist med bare to poster. Noe jeg fant litt skuffende, for å være ærlig. Når jeg da og hadde lysten til å legge turen til Østmarka, lå det da i kortene hvilke poster jeg ville ta. Og når det er gjort, ville jeg allerede ha vært ferdig med Østmarka.

Ved Skullerudstua på starten av turen.

Tåken ligger tykt rundt Oslo der jeg sitter på t-banen mot Skullerud, med den uvante følelsen av å ha en ansiktsmaske på, sign of the times. Yr.no var derimot optimistiske på mine vegne, de lokket med blå himmel etterhvert.

Tåken letter.

Over klopper på myr under en himmel på vei til å bli blå.

Dagens første kjentmannspost bærer samme navn som ett kjent tilholdssted en viss beryktet statssjef benyttet seg av, samt den norske tittelen på en kjent actionfilm omhandlende det samme tilholdsstedet. Som en imaginær Clint Eastwood eller Richard Burton skal jeg på jakt etter Ørneredet i Østmarka. Et kjentmannspostjakt som jeg tror blir betydelig mindre nervepirrende enn jakten i nevnte film. Som om ikke nevnte referanse er nok, så innebærer det å følge deler av Flyktningeruten gjennom Østmarka en annen.

Kontraster der en sti går midt igjennom det grønne.

I tråd med Yr.no blir det mer og mer lys gjennom skogene og myrene. Til slutt er det en blå himmel over meg. Vandringen går delvis på tvers av ryggene som farer sørover gjennom Østmarka, og delvis nede i søkkene mellom dem. Jeg trasker på klopper over Karismyr, går rundt Langvannet og over Sotåsen før Smørholet og Søndre Skytten.

Refleksjoner i Langvannet.

Ved Eriksvannet speiler solen seg i vannet og jeg er ved der jeg må forlate den blåmerkete stien. Høyt over meg på en utilgjengelig fjelltopp troner 'Ørneredet' og jeg må snike meg om bord på en godt bevoktet gondolbane for å komme meg opp. Vel, ikke helt, ganske langt unna faktisk. Men 'Ørneredet', det har eksistert i nærheten, godt skjult blant markas myrer, brattheng og kronglete terreng.

Refleksjoner i Eriksvannet.

Langs eriksvannet.

'Ørneredet' vi snakker om her var en Milorgcelle brukt av Milorggruppe 13134 fra Nordstrand. Og om det ikke er stupbratte høye Alper å finne, så er navnet på hytta godt forståelig. Om man finner den. Fra Eriksvannet tar jeg ut kompasskurs mot der hytta en gang lå, og hvor min første kjentmannspost i dette heftet ligger. På en av flere hyller på knausene i området finner jeg restene etter Milorgcella, bare deler av ovnen, noe av piperøret og et krafsebrett som ligger igjen av den laftede tømmerhytta.

Der Milorgcella 'Ørneredet' lå.

Har egentlig aldri likt å gå den samme veien tilbake, så jeg bestemmer meg for å ta sjansen på å fortsette videre i det krevende terrenget. Det er en bomtur. Paradisdalen er ikke annet enn veldig våt og her dukker disse mindre hyggelige hjortelusfluene opp og. Sta som jeg er, går jeg fortsatt ikke tilbake, så jeg søker mot høyden og kommer inn på der kraftledningstraséen bryter gjennom Østmarka.

Nedenfor skrenten der man finner 'Ørneredet'.

Går fint en stund, med noen sideutflukter, men så går jeg lei. Det er kronglete underlag å gå i, tiden forsvinner fortere i horisonten. Til slutt kommer jeg til blåstien som kommer fra Søndre Skytten og tar meg til skogsbilveien som jeg vil følge hele veien ned til Mønevannet. Det er lengre strekning på skogsbilvei enn det jeg egentlig ønsker, men tiden gjør at jeg må forkaste stiene som kan ta meg til Losby.

Paradisputten.

Spiser lunsj ved Drettvannet. Alt for sent. Men det er fine farger på trærne i det solen senker seg ned bak åsen bak meg. Passerer forbi den nye DNT-hytta ved Fiskelausa.

Noen refleksjoner over dagen, ved Drettvannet.

På Losby er det aktivitet på golfbanen. De velkjente klinkende lydene av golfkøller mot små hvite baller høres flere flere kanter og det er sikkert noen golfballer man ikke ser i luften og. Mørket er påbegynt og det store bruddet sør for godset ser med sitt avrevne utseende nesten ut som fjell som stikker opp fra skogen.

Vasshjulet nedenfor Mønevannet.

Losby.

Mot slutten av turen venter nok en hoppbakke, eller nok en gang restene av en. På Kirkerudkollen nord for Losby og i grunn helt i kanten av Østmarka sto det som var den største hoppbakken i Lørenskog. Skogsmaskiner har harvet opp hele siden der beskrivelsen i heftet sier man kan komme opp til selve hoppbakken og stien jeg følger opp er dype spor av tunge dekk.

Der hoppet på Kirkerudkollen lå.

Å komme til hoppbakken nå føles merkelig, der den ligger inne i 'nesten' tykkeste skauen, men så har det ikke vært noen hopprenn her siden 1951, da ble bakken nedlagt. Da hadde bakken vært i bruk siden 1936, det første prøvehopprennet gikk av stabelen den 9. februar. Rekorden er på 64.5m. Hoppbakken og kanten er godt synlig nå, og med snø kan man fortsatt ta sats ned, men å hoppe nå ville vært imot all fornuft. Det hadde nok endt med at man hadde hoppet rett inn i et tre.

Haukåsen fra Kirkerudkollen.

Solen er på vei til å gjøre sitt hopp ned fra himmelen og klatrer opp til toppen av Kirkerudkollen. Det er dessverre ikke mye ren utsikt å få, men mellom trærne kan jeg se ganske så langt. Haukåsen er tydelig mot himmelen og det lyser fra de tusen hjem lengre borte.

Brutt utsikt fra Kirkerudkollen.

Hjemover går det mot Lørenskog kirke. Dette er et område rundt Oslo jeg har vært lite i. Det gir en artig liten tur til Ellingsrud for å ta t-banen hjem igjen. Med veier på kryss og tvers er det ikke like enkelt å navigere etter kartet, men det er gøy.

Kveldsdis.

En grei nok tur. Litt mye streving i ulendt terreng, samt en litt for lang strekning på skogsbilvei dempet gleden av turen litt idag.

Ned fra Østmarka mot Lørenskog kirke.