Tarjei's Villmark: Romsdalseggen

Romsdalseggen er en tur jeg lenge har tenkt på å gå, lenge før ryktene om turen begynte å spre seg skikkelig på folkemunne. Nå i år hadde jeg endelig satt meg fore å gjøre den, og etter at vinteren har sluppet grepet har jeg sittet og sett etter passende tidspunkt for turen. Det var inntil jeg leste VG. Norges nye skrytetur sto det oppslått med store bokstaver. Og med ett kjente jeg at jeg mistet motivasjonen litt, at mesteparten av lysten som hadde vært der så lenge ble borte. Med et (pennestrøk eller tastetrykk) er turen redusert. Redusert til en tur der det viktigste ikke er naturopplevelsen, men en tur som gir en status på sosiale nettverk. Hvorfor kan man ikke bare presentere den som en vakker tur, uten å måtte annonsere det som en inntektskilde for likes og status på sosiale medier?

Fra Åndalsnes med Romsdalsseggen i bakgrunnen (strengt tatt ikke selve eggen men).

Fiskeskøyte på Isfjorden om morgenen.

Steike ta, men jeg måtte gå turen likevel.

Fra starten på Romsdalseggen i Vengedalen, med Romsdalshornet i bakgrunnen.

Det tok sin tid å finne det passende tidspunktet, men til gjengjeld var det derimot omtrent full klaff. Flere dager så lovende ut, men de påfølgende dagene lå regnværet tett på værmeldingen. Til slutt blinket det seg ut en dato, i midten av uken så jeg måtte gjøre litt ninja-bytting av arbeidsdager og helg (flytte helgen til tirsdag og onsdag, jobbe lørdag og søndag). Sol og lett overskyet sto derimot på rad i værmeldingen. Alt lå til rette, jeg bestilte togbilletter tur-retur Åndalsnes, billett til romsdalseggbussen og overnatting for to netter. Noen få timer etterpå leste jeg at bussen var innstilt grunnet 30cm med nysnø på Romsdalseggen. Oh boi!

Foss på vei opp mot Romsdalseggen.

Turen gikk i vasken trudde jeg, men den går jo ingensteder hen. Det vil bare gå flere og flere på den. Begynte så og se etter alternative turer. Romsdalsstigen Via Ferrata kom opp, så ut til å ligge under snøgrensen, planer ble lagt for å ta den istedet. Søndag kveld kom kontrabeskjeden, bussen gikk likevel og Tarjei (og sikkert mange andre) var en glad mann.

Opp langs elv med fjell i utsikten.

Tilbakeblikk mot stien opp mot eggen, fra uren før man kommer opp.

Om morgenen i Åndalsnes var det stille og rolig ute, fint vær. Det anbefales å starte turen over Romsdalseggen fra Vengedalssetra, da jukser man litt på høydemeterne og man ender turen i Åndalsnes. Å ta romsdalseggbussen til Vengedalen er da en god idé. Det er også den første indikatoren om hvor populær turen har blitt. Fem busser var satt opp til å frakte Romsdalseggerne inn til Vengedalssetra idag. Folksomt. Det er nesten som en lurer på om et tips kan være å ta siste bussen, og så vente minst en halvtime før man begynner å gå. La flokken få et godt forsprang på seg. Man vil ikke unngå folk på denne måten, da de har en tendens til å spre seg godt utover, men man vil kanskje unngå den største køen. Jeg lurer og på om Kilian Jornet var med bussen og, det var uansett en som lignet som med lette bein spradt oppover fjellsiden.

Utsikt mot Romsdalen og Isfjorden fra Romsdalseggen.

Romsdalshornet og Romsdalen.

Det er jo ikke til å komme bort ifra at det er når man er oppe på selve eggen at morroa starter. Her finner man de luftige partiene, de dype sugene i kroppen når man stirrer ned i avgrunnen mot Romsdalen nedenfor, og de utstrakte rekkene med fjell og tinder på alle kanter. Og lengre bort blinker det fra fjorden. Oppe på toppen av ryggen derimot er det og et bart og karrig fjellandskap, det gir derfor en god variasjon til turen å starte nede i dalen. For det er en frodig start av turen, med Romsdalshorn og Vengetindene bitende fast i horisonten. Lastet av bussen sprer vandrerne seg fort oppover dalen, på enkelte steder trer de sine skritt over forseggjorte og unaturlige (menneskelagde) steintrapper oppover. Ikke en sky å se oppe over eggen herfra.

Eggen nedenfor Blånebba.

Fjell i horisonten.

Snø er det første som møter meg og de andre rett før vi når eggen, et hvitt belte med et ensomt spor over og så er det litt steinur før man stopper brått opp. Her bretter utsikten seg ut, fra Romsdalshorn med Romsdalen nedenfor forbi Trollveggen, Rauma og i panorama mot Isfjorden. Det er jo ikke vanskelig å forstå hva som lokker folk ut. Og skyene som plutselig befant seg på vei mot eggen har ennå til gode å vise seg. Der de fleste fortsetter videre mot Åndalsnes etter endelig å ha kommet opp på eggen, legger jeg kursen i andre retningen mot Blånebba (ikke alene, det er andre som også går opp dit, men de fleste ser seg fornøyde med å fortsette direkte videre).

Bratt ned mot Romsdalen.

Igjen Romsdalen og Isfjorden.

Fra Blånebba (1320moh) er Romsdalshornet enda mer majestetisk i bildet. Hornet er et yndet klatremål, tydeliggjort ved at jeg kan se folk på toppen og flere telt nedenfor. Det er for øvrig en annen variant av ruten som kommer opp her, Romsdalseggen ekstrem, den tar deg opp den bratte fjellsiden fra Vengedalsvatnet. Det er noen snøflekker å se på toppen av Romsdalseggen herfra, men snøfallet i forrige uke er nok borte nå. Bortover eggen kan jeg se en lang rekke av folke bevege seg bortover, som maur på sporet av noe søtt.

Det obligatoriske bildet.

Fra Halsaskaret og opp.

Kanten på eggen er jo det hypnotiske ved turen, den drar en til seg gjentatte ganger. Til der utsikten råder. Stupbratt ned mot den grønne Romsdalen som Rauma snor seg nedover og så med tinder og fjell tronende ovenfor på rekke og rad. En følger eggens harde kant i bølger bortover og så ser man fjorden. Det er vakkert, og tøft. Det går sport i å stå eller sitte nærmest kanten, men det er og mange som synes det er for nært stupet. Kan ikke klandre dem for det, på sett og vis er det jo og det mest fornuftige.

Luftig parti.

Luftige partier kommer man seg uansett ikke utenom hvis man skal gå hele turen. Ved Halsaskaret går det radig, bratt og luftig opp til Mjølvafjellet. Det meldes om trafikkdannelser opp det luftige partier og man må pent stille seg i kø og vente litt, men det er ikke en sakte kø. For de som er vant med litt klyving i fjellet bør ikke klatringen opp fra Halsaskaret by på noen problemer (og så er det jo slik at det egentlig alltid er ned som byr på problemer). Underveis har skyene rukket å gli inn over himmelen ovenfor.

Kø opp.

Jeg har igrunn tatt det rolig, da det er ingen grunn for meg å komme fortest mulig til Åndalsnes. På toppen er det en god spredning av folk som tar en pause på turen. Ønsker man å sitte for seg selv, så trenger man egentlig ikke gå langt vekk for å finne en fredelig plass for seg selv. Og her på toppen av Mjølvafjellet blir jeg selv en god stund. Det er noe med det å spise lunsj med utsikt over vakker og hardbarket natur. Opp fra Halsaskaret er det en relativ stødig strøm av folk, men på dette tidspunktet har den største folkemengden forlengst gått videre.

Blånebba med Venjetindene bak.

Fjellvandrere på vei over eggen.

Å vente en stund på Mjølvafjellet ga også skyene tid til å sprekke opp og det er igjen en blå og nydelig himmel ovenfor.

Trollveggen.

Romsdalen.

Ferdig med turen er man ikke på Mjølvafjellet, det er mer egger og mer utsikt i vente. Åkesvarden passeres, et yndet foto-objekt av utseende, den har en bue i seg, kanskje forårsaket av alle som har lent seg mot den når bildet skal tas. Fra neste skar, Mjølvaskaret, venter neste noenlunde luftige parti, men det er ikke mye snakk om klyving her Snarere en flott ryggvandring. Fortsatt bratt, fortsatt mektig og fortsatt flott utsikt. Ikke så mange folk nå, men fortsatt mange smil å se.

Romsdalseggen.

Ryggvandring med utsikt.

Ned mot Ottarbu og Nesaksla brer fjellet seg mer ut, mindre egg og mindre luftig, men fortsatt fjell. Herfra har sherpaer bygget trapp, i sikk og sakk. Noen har vært ute med rampestreker, som gir god utsikt over Åndalsnes, men her forventes det ny kø. Et amerikansk par på ferie i Norge har og tatt turen over eggen, er veldig fornøyde. Vi slår følge ned til Åndalsnes, når ruten stikker inn under løvverket. Å gå gjennom skogen gir en fin avveksling fra det bare landskapet der oppe. Vi dukker fram fra skogen og er tilbake i Åndalsnes.