Mostly other people do the playing: Oslo Jazzfestival 2010

Tok som ifjor også i år en sving innom Oslo Jazzfestival. Det førte meg ut på en variert løype, og skjønt jeg syntes programmet ifjor var mer spennende var jeg godt fornøyd med årets valg. I tillegg fikk jeg en titt på den nasjonale jazzscenen Viktoria, som jeg ikke hadde vært på før.

Stone Temple Pilots er ikke et band man forbinder med jazz, ei heller The Killers. Men for The Trio Of Oz så er ikke det noen begrensning, snarere tvert imot. Sammen med familien min besøkte jeg Nasjonal jazzscene Viktoria for høre på trioen fra samme sted som en kjent trollmann. Og til tider så var trioen ganske så mye trollmenn (trollkvinner?) innenfor jazz, det svingte godt av trekløveret. Artig med jazz tolkninger av nevnte Stone Temple Pilots, The Killers, New Order og andre, selv om ikke alle tolkningene fungerte like bra. Trioens gode humør smittet også over på publikummet. Når Mike Mainieri og Bendik Hofseth kom opp på scenen og gjestespilte var konserten godkjent uten tvil.

Slugfield (foto: Vegar Berger Vannebo).

Shining leker litt med sjangerblandingen black-jazz, som jo er derivert fra black-metal. Kan man da si at Slugfield leker litt med sjangerblandingen noise-jazz / støy-jazz? Jeg er likevel ikke sikker på om man helt kan kalle det Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love og Maja Ratkje spiller, for jazz. Selv om de klart befinner seg innenfor et felt som er viktig for jazzen og, nemlig improvisasjon. Krevende er det ihvertfall, mest av alt i starten av konserten. Litt vel krevende, selv for meg. Men når de roer det hele ned og sakte og sikkert begynner å bygge opp en suggerende groove blir det bra. Støyrytme groove. Et sammenhengende sett, litt i for mye fri flyt, men godkjent.

Ingen jazz festival i Oslo uten en tur på Herr Nilsen som sagt før, på denne tok jeg et besøk for å høre på Mats Eilertsen Quartet med Alexi Tuomarila. Kvartetten spilte et tradisjonelt Herr Nilsen repertoar. Ikke dermed sagt at det er noe galt med det, men man vet hva man får. Fin konsert med god stemning blant publikum.

Så over til en reise gjennom Oslo, fra Nordmarka til øyene i fjorden. Bendik Hofseth har komponert et bestillingsverk som har fått tittelen 'Kortreist musikk'. Den kortreiste musikken fremføres i Kulturkirken Jakob og med seg har han navn som Mike Mainieri, Paolo Vinaccia, Alessandro Galati og Mats Eilertsen. Verket skal frembringe følelsen av å reise gjennom de forskjellige delene av Oslo, godt hjulpet av innspilte lyder. Fra fuglekvitter i skogen, stasjons opprop på høytalere fra buss og trikk ('neste stopp Sankthanshaugen'), til måkeskrik fra fjorden. Det fungerer fint, musikken er standard og tradisjonelt fra den norske scene. Melodisk og atmosfærisk med andre ord. Kortreist. Lokalt. Men også som med liknende musikk, byr den på lite motstand. Likevel, en bra konsert.

Musikk trenger ikke alltid være alvorlig og det siste bandet jeg fikk med meg var et bevis på det. Bare bandnavnet i seg selv ga meg lyst til å dra på konserten, nemlig Mostly Other People Do The Killing. Krevende musikk, de presenter et vidt spekter i løpet av hver enkelt låt de spiller. Til tider svinger det skikkelig. Mostly other people do the killing, but we provide the soundtrack er kanskje en passende benevnelse. Tilbake til humor, enkelte av låtene ble presentert som at de ikke hadde funnet på navn på sangene ennå. Og når trommeslageren gir opp å spille, men istedet begynner å kjøre bil med en symbal som ratt, kunne man nesten innføre en ny stilart, standup-jazz.