Postkort fra Trysil 2016

Trysil forrige helg. Fjellet dekket av et lavt skydekke. På skitur, mens resten av kollegene sto i bakken. Over fjellet var det omtrent null sikt, trollstemning. Skulpturer i snø og is sigende fram fra tåken. Rimfrost på merkingene. Bergtatt av trærne som så ut som om de var sprayet med snø. Rundt Skurufjellet lettet det sakte, blå himmel som bredte seg over fjellet og skisporene. Utsikt som gradvis ble bedre og bedre. Pause ved Svesætra. Lar bildene nedenfor tale for seg (trykk på bildene for større versjoner).

Troll I Eske: Carol

Gjesp. Jeg er trøtt og det gjør ikke filmen bedre. Og filmen hjelper ikke meg med å bli noe våknere heller. Det er andre trollet på rad som føles å være skreddersydd for en helt annen kino-besøkende enn meg. I innledningen ble vi uansett lovet en fortreffelig avslutning på helgen, etterpå vil jeg ikke helt si meg enig. Regissøren var en personlig favoritt på Cinemateket og filmen hadde hanket inn flere priser, men burde fått flere, ihvertfall på den store vi-feirer-oss-selv festivalen som gikk av stabelen forrige helg. Jeg holdt en liten knapp på Spotlight som kveldens film, men den vant jo som sagt en gjev pris der, så jeg kunne stryke den av listen.

Carol.

Todd Haynes er en regissør jeg ikke har noe forhold til. Det er hans film Carol vi får se. Jeg kommer i farten ikke på en eneste film som han har laget, bortsett fra Far From Heaven. Den har jeg ikke sett. Carol, som er basert på boken The Prize Of Salt av Patricia Highsmith, tar for seg et ukonvensjonelt kjærlighetsforhold mellom to kvinner i femtiårenes Amerika.

Cate Blanchett gestalter Carol, som befinner seg i et ekteskap på hell med ett lite barn. På andre siden av forholdet finner vi Therese, spilt av Rooney Mara. Deres forhold, som går på tvers av normene for gjeldende tidsepoke, blir brukt av Harge til å sikre seg foreldreretten til barnet.

Tidskoloritten sitter, bildene er kornete fine og skuespillet er som forventet bra når det er snakk om Blanchett og Mara. Det hjelper dessverre lite. Vi ble lovet å drømme oss litt bort i karakterene, musikken og stemningen. Jeg drømte meg bort, men dessverre ikke av den grunnen man ønsket med filmen. Til det ble den for kjedelig. Igjen, jeg er ikke i målgruppen for denne filmen, den vil nok fungere fint for andre.

En gråvinterhelg

Bilder fra to skiturer under en grå himmelhvelving. Lørdag tok jeg turen til Vestmarka og gikk en runde med Sollihøgda i nord, Vestergyllen i vest, Solli i sør og Franskleiv i øst. Ikke kjørt opp fra Sollihøgda, men spor i snøen. Vanskelig smøreforhold, opplevde både klabbete og bakglatte ski. Til tross for grått og overskyet, så var det en tøff utsikt som vanlig fra Vestergyllen (jeg ser ut til å bare komme dit når det er sånt vær som dette). Det fine med at været er såpass fargeløst er at skiløperne lyser opp og blir mer tydelige og fargerike.

Søndagen ble den en kortere tur fra Elveli i Sørkedalen og over Heikampen før ruten gikk lengst nord til Kveldroshøgda og dermed nedover igjen over Fyllingene, Glåmene, Finnerud, Skjennungslia og ned til Sognsvann. Ikke kjørt opp over Heikampen, men det er kanskje best slik uansett. De bratte bakkene og krappe svingene blir greiere da enn når ørten stykker har ploget ned dem fra før og gjort underlaget hardt og isete. Om utsikten kan det sies det samme som for Vestergyllen. Og platået på toppen av Heikampen er fint uansett vær. Føret var som lørdagen, vanskelig.

En helg med drivende grå skyer over landskapet.

Vestmarka (lørdag):
Sollihøgda - Mikkelsbonn - Rudsmyr - Vestergyllen - Store Sandungen - Myggheim - Solli - Store / Lille Sandungen - Tveitåsetra - Furuholmen - Franskleiv - Mikkelsbonn - Sollihøgda

Inn i Vestmarka på vei fra Sollihøgda.

Utsikt fra Vestergyllen.

Myggheim.

Utsikt fra Tveitersetra.

Sollihøgda.

Nordmarka / Heikampen (søndag):
Elveli - Heikampen - Kveldroshøgda - Fyllingen - Glåmene - Motjernet - Studenterhytta - Nordmarkskapellet - Skjennungen - Skjennungslia - Pinabekken - Sognsvann

Heikampenporten.

På toppen av Heikampen.

Vinterkledt skog, Heikampen.

Utsikten fra Heikampen.

Over Østre Fyllingen.

Utsikt i retning Kikut i nærheten av Smedmyra.

Nordmarka Rundt 2016

Nordmarka Rundt sto nok en gang for døren. I år er det den tredje utgaven som går av stabelen og denne gangen kunne 'de' skilte med et betydelig bedre vær enn fjorårets utgave. Ifjor var det grått, surt og vanskelige føreforhold. I år var det lite som i så måte som burde kunne stikke kjepper i hjulene. Forholdene i Nordmarka etter forrige lørdag sitt snøfall har vært flotte. Og værmeldingen for dagen var udelt positive. En drømmehelg i vente for de som elsker å gå på ski.

Oppmøte ved Sognsvann for å registrere seg for Nordmarka Rundt.

Likevel så tok det meg litt tid å bestemme for å gjennomføre dette nok engang, ti mil på ski er langt. Forholdene er bedre enn de var i fjor, så da burde det ligge til rette for en 'lettere' tur enn da, men selv føler jeg at formen ikke er helt der ennå. Jeg endte opp på startstreken likevel, sammen med 103 andre ivrige skiløpere. Noe som er en fordobling fra ifjor, hvor det var 50 startende. Tror også at den ene kvinnen som startet ifjor var fornøyd med å ikke være den eneste kvinnen på startstreken i år.

Ifjor klokket jeg inn på 10:43, i år var målet å komme inn under ti timer. Når jeg sliten sklir baklengs over målstreken, viser urviserne 9:48. Målet nådd og jeg er fornøyd med det.

Ved Katnosa. Måtte innom Sandsvikshytta lengre framme for en vaffel og en solo.

Hvis en ser bort ifra slitet, for et slit er det, så var det en fantastisk skitur gjennom et hvitkledt vinterland med en blå himmel som bakteppe. Kontrastenes rike med solen skinnende ned på en. Det største problemet når det er så fint, er at man fort mister konsentrasjonen på hva man egentlig gjør. Det er fristende å finne seg et sted i solen og bare nyte dagen. Føret og forholdene var veldig bra.

Spålen. Å gli over vannet var idag bare helt herlig, samtidig som man vet at man er over halvveis i rennet.

Nordmarka Rundt er et skirenn hvor man selv er ansvarlig for seg selv (noe man jo egentlig alltid er). Rennet er ikke oppmerket, så man må selv finne frem. Oslo Sportslager og Coop sponset en matstasjon på Mylla med servering av bananer, energibarer og saft, men utover det så må man selv bringe med seg det man trenger av mat og drikke. Rennet går likevel forbi flere av markahyttene som har servering, selv stoppet jeg på Sandvikshytta for en solo og vaffel, og på Tverrsjøstallen for en cola.

Startnummer 52 ved Spålen.

Jeg og Harald Sunde (som nok engang har reist ned fra Kirkenes for å delta i rennet) morer oss med at vi ser ut til å holde følge i år som i fjor. Ifjor kom jeg inn rett før Harald, i år tok han revansje og kom inn rett før meg. Harald var også så snill og kjøre meg hjem etter endt renn, noe jeg var glad for, så slapp jeg å sitte sliten og kald på banen ned.

Måtte stoppe for å fylle på med litt mat og drikke ved stikrysset bortenfor Appelsinhaugen, målet er i sikte.

Underveis skifter humøret på lik linje med konturene av landskapet som skisporene går over, det går opp og ned. Fra å føle seg sliten og at beina føles som sirrup til at seilene fylles med vind og man føler at man bare sklir gjennom vinterlandskapet. Mot slutten er man bare sliten og å komme i mål føles uendelig godt. Jeg glemmer fort alle ambisjoner da, og godt er kanskje det (noe i meg skulle sett at jeg hadde klart å gå litt raskere enn det jeg gjør). En vil bare komme i mål.

En veldig sliten skiløper i mål etter Nordmarka Rundt.

Når man til slutt er ferdig, så er det deilig å se tilbake på en flott tur gjennom marka. Kommer jeg til å stille igjen til neste år? Det vet jeg ikke. Ifjor var jeg rimelig sikker på at jeg ikke kom til å gjøre det, men det var rett etter at jeg var ferdig og var rimelig sliten. Jeg endte opp med å passere målstreken likevel, sammen med 81 andre ivrige skiløpere. Så får vi se hva som skjer til neste år.

Bilder fra en vinterhelg

Etter dager med varmt vær og en vinter som tok ferie i hovedstaden (fortsatt gode skimuligheter i marka vel og merke), kom endelig nedbøren ned som snø igjen. Vinteren var tilbake fra ferien og godt var det. Selv om det meste av nedbøren kom som veldig våt snø der trærne er byttet ut med murhus, men i marka kom det snø. Mye. Så mye at løypebasene fikk nok å henge fingrene i, gårsdagens nyoppkjørte spor snødde igjen, tidligere uoppkjørte løyper ble bare enda mer begravd i snøen.

Og ut i snøføyka på lørdagen måtte man på tur. Fra Stryken mot Nordvannet forbi Mago, må brøyte sporene selv, ingen sikt over Nordvannet. Snøen slår en i ansiktet. Møter på en av løypebasene rett ved vannet, jomfruspor til Stålmyra. Ved Hakkloa er det på ny ut og brøyte spor selv. Over Hakklokalven, ingen stikker, ingen spor, bare snøføyk. Daltjuvmana. Så spor igjen før Gjerdingen. Klabbeføre. Jeg brekker staven rett før dammen. Min egen feil, slår den litt for hardt mot skien. Klabbeføre og en stav, og utallige kilometre igjen å gå. Det går ikke fort. Hvor var du når Tarjei brakk staven?

Et lykketreff. Får låne en skistav av de som leier på Katnosa Gård, en stor takk. Rekker akkurat å få en vaffel på Sandvikshytta før det stenger. Så den lange veien hjem igjen, men nå har jeg fulltallige staver igjen. Fingrene går i staver, de holder seg iskalde og numme til jeg når Kikutstua. Sporene over Myrtjernshøgda, som jeg gikk over tidligere i uka, er nå borte. Månen er nå oppe og lyser mellom skyene. Det har klarnet. De siste snøfnuggene er ferdig med sin dans på himmelen, stjernene tar over. Og på toppen av det hele gikk Grenaderen idag, det må ha vært tungt.

Nedsnødd nykjørt scooterløypa fra Stryken mot Mago.

Før Aurtjern.

Nordvannet i snøføyke.

Hakkloa.

Hakklokalven. Ingen spor. Ingen stikker. Bare føyk. Snø. Og en bro.

Bjørnputten. Jeg lager mine løyper.

Tre, Daltjuvmana.

Over Kikuttoppen med brukket stav.

Puttedalen i skumringen.

Bautaen ved Kikut.

Søndagen er eventyret i marka. Sol. Blå himmel. Hvitkledte trær og vann. Nypreppa løyper, løypebasene har hatt nattskift grunnet snøen, silkeføre. Solemskogen. Alene er man ikke denne dagen. Stemmer overalt. Over Griseputten. Mot Sinober forbi Kringler og Åbortjernet er det skiløperne som har kjørt opp spor.

På kryss og tvers i Lillomarka. Sinober til Sørskogen og Lilloseter, tilbake til Sørskogen igjen forbi Søndre Langvann. Idylliske vinter-Lillomarka. Kunne gått frem og tilbake lenge der. Berg og dalbane ned til Nittedal. Fjellskistavene mine har gjort nytten de, bringer meg videre til Movatn, til tross for at de ikke alltid sitter så godt i lavlandet. Vender tilbake til Kjelsås. Var nok ikke alene om å nyte denne fantastiske skidagen, det være seg i Lillomarka, Nordmarka, Krokskogen, Vestmarka, Østmarka eller Romeriksåsene.

Åbortjernet, idyll i en eventyrvinter.

Staurputtene. Skiløpere lager sine egne spor når de ikke finnes.

Mellom Sørskogen og Lilloseter.

Søndre Langvann.

Hvite trær, blå himmel, skispor, ved Søndre Langvann.

Movatn.

Is under Gjøvikbanen.

Vintervandring

Etter en lang og delvis slitsom skitur (jeg gikk tom for energi gitt) igår hadde jeg idag mest lyst til å gå meg en tur, på beina. Med det flotte været som denne søndagen bød på, burde jeg nok ha tatt en skitur.

Fra skituren lørdag, hvor jeg gikk en lang runde fra Grua til Harestua.

Det var heller ikke overraskende at jeg var den eneste som gikk av toget på Stryken som ikke hadde på seg skisko. Fra Stryken fulgte jeg de brøytete skogsbilveiene til Hammeren og i et nydelig vintervær. Ved Bjørnsjøen var det omtrent påskestemning. På den lille odden mellom Fortjern og Kikut kunne jeg sitte og nyte varmen fra sola på kinnene, mens skiløpere suste fram og tilbake over isen. Ute var det både skiløpere, vandrere, syklister og biler. Mildværet tidligere har ført til en overflod av isskulpturer i marka. Bare å være ute var deilig idag.