(Hadrian's Wall Path) Dag 1: Wallsend - Heddon-on-the-Wall

Lengde: 24,0km.

Wallsend har nok fått navnet sitt for å være enden av Hadrian's Mur (Vallum Aelium), men for meg og Alessandra er det starten på Hadrian's Wall Path. En ny vandring står for døren og ruten vi skal følge tar oss fra Wallsend og over til Bowness-on-Solway på den andre siden av England. Strekningen på rundt 135km følger restene av muren og der muren gikk så godt den kan.

Ornament i rekonstruksjonen av en fontene i det romerske badet i Segedunum.

Ganske så passende så starter ruten ved siden av restene av det gamle romerske fortet Segedunum, så det er på sin plass å begynne turen med et besøk der. Det er lite som er synlig av fortet nå, men man kan se store deler av strukturen til fortet på bakken. Museet inneholder også det eneste romerske badehuset i Storbritannia, som er rekonstruert etter utgravninger gjort på Chesters fort senere på ruten. Utsiktstårnet ga forøvrig et fint overblikk over restene av fortet og området rundt. Det er lite som minner om romerske tider her nå. Litt bortenfor restene av fortet finner vi rester av selve muren, de eneste delene av muren man får se før man kommer til Heddon-on-the-Wall.

Rester av Hadrians mur ved Segedenum. Dette er eneste synlig del av muren før man kommer til Heddon-on-the-Wall.

Segedunum. Oversikt over det gamle romerske fortet fra utsiktstårnet i museet. Ruten går på nedsiden av gjerdet til venstre.

Selve ruten starter ganske så unnselig ved siden av Segedunum, det er bare et lite skilt som antyder at du er på starten av en lengre tur som vil ta deg over til den andre siden av Nord-England. Det første som slår meg er at det føles godt å legge ut på en ny vandring. I starten har ruten et litt landlig preg over seg, selv om den går ved siden av det som er en forstad til Newcastle. Siden restene av muren ligger godt skjult under Newcastles bygninger blir vi istedet ledet ned til breddene av Tyne-elven. Ruten følger så elven inn til Newcastle.

Ved starten av Hadrian's Wall Path. Fra her går ruten videre forbi Newcastle og til neste stopp Heddon-on-the-Wall.

Etter å ha gått igjennom litt småkjedelige deler langs forstadene til Newcastle kom vi ned til elven Tyne, noe som gjorde vandringen fort mye hyggeligere. Langs elven var det og mange fiskere som prøvde lykken.

For å komme meg til starten på ruten fløy jeg til Newcastle, nå ankommer vi byen langs elven. Etter drøye to timer er vi tilbake der vi startet før vi reiste ut til murens ende. Solen skinner over bruene, siden det er søndag er det markedsdag og det er mange folk ute. Vi setter oss ned på en fortaus-restaurant og bestiller oss lunsj.

Vi ankommer Newcastle upon Tyne med sine kjente bruer. Til høyre ser du Baltic, en gammel mølle som nå brukes som museum for samtidskunst, bak ser vi The Sage Gateshead, et senter for musikkutdanning, forestillinger og konferanser.

Ut av Newcastle langs elven med Millennium-broen og Tyne-broen lagt bak oss, blir det fort roligere. Vi ser fram til å komme ut av byen og vandre i mer landlige omgivelser. Ved Elswick lå tidligere Armstrong Works, noe som må ha ført til litt mer tørstige omgivelser. På midten av 1800-tallet lå det ikke mindre enn 44 puber her. Dessverre er det tørrlagt her nå og man blir ikke mindre tørr i kjeften av å vandre langs en motorvei som ruten gjør etterpå. Heldigvis forlater ruten motorveien og tar oss gjennom en park ved Denton Dene.

Med tanken på å ha vandret langs et område som inneholdt et hav av puber uten å se en eneste en, føles det godt å ankomme The Boathouse. Her stopper vi for en drink og for å nyte det flotte været, med Tyne-elven tilbake ved siden av oss igjen. På siden av puben er det markert hvor høyt vannet har gått når det har vært store oversvømmelser, i 1771 gikk vannet nesten høyere enn døren.

Alessandra foran The Boathouse, en av flere puber og vertshus vi passerte på vandringen.

Vi nærmer oss dagens mål, Heddon-on-the-Wall, siste delen av dagens etappe går langs elven. Vi er endelig nå for fullt i landlige omgivelser med byen lagt et stykke bak oss, på andre siden av elven stikker kirkespiret til Ryton kirke opp fra trærne. Det er en liten stigning opp åsen mot det lille stedet på muren. Vi ankommer overnattingsstedet vårt for natten, Hadrian Way Bed & Breakfast, og blir møtt med en hjertelig velkomst.

De har gule piler her og, et gledelig gjensyn for en Caminofarer. Men det er ikke de gule pilene vi hovedsaklig må se etter på denne vandringen, her er det den hvite nøtten som teller.

Det er nå så at siden Segedunum ikke åpnet før klokken var 11 siden det er søndag kom vi oss sent avgårde, vi var ikke avgårde før klokken rundet halv ett. Det betød at vi ankom Heddon-on-the-Wall relativt sent. Så etter å ha blitt mottatt med te og snakket en stund med den veldig hyggelige damen som driver gjestehuset blir det fort klart for oss at vi har dårlig tid for å kunne få oss noe å spise for kvelden (de stenger matserveringen ganske så tidlig her). En rask dusj og så blir vi kjørt opp til The Swan. Vi ankommer vertshuset fem minutter før de stenger matserveringen. Utenfor har to stykker satt opp et telt for natten. Maten smaker godt etter en lang vandring på første dag, på menyen sto en trio av mini paier med sjø-saltet karamell og whiskey iskrem til dessert. Vi avslutter dagen med en kort vandring i kvelden tilbake til det hyggelige gjestehuset, i horisonten lyser det fra forstadene utenfor Newcastle.

Landlig på den siste delen av dagens etappe, vi nærmer oss Heddon-on-the-Wall. Fortsatt ved siden av Tyne. På andre siden av elven stikker kirkespiret til Ryton kirke opp av trærne.

Rent historisk så er det bare starten på dagens vandring som er av interesse, det er bare ved Segedunum at deler av muren er synlig. Den første etappen på Hadrian's Wall Path vil først og fremst bli husket som en hyggelig promenade langs Tyne-elven. Det er en ikke for hard start på vandringen hvor man stort sett går gjennom landlige omgivelser, med unntak av Newcastle og det kjedelige stykket ved siden av A6085-veien. En fin første dag, men hvor de virkelig spennende delene ligger foran oss på ruten.

På vei tilbake til gjestehuset etter å ha spist middag på The Swan i Heddon-on-the-Wall.

Wall ->

Hattefjell

Mens godværet forsvant bak regnværsskyene tok jeg turen opp til Hattefjell i gråværet. Utsikt fra toppen ned mot Seljord og Seljordsvannet. Grått i horisonten.

Grønt, grått og vått ned fra Hattefjell.

Peek-a-boo.

Kjentmannsmerket: Holmenåsen Som Ble Den Kjente Holmenkollen

Dette må vel være den korteste kjentmannsturen jeg har gjort. Kan knapt kalles en tur og. Mesteparten av tiden gikk jo med til å ta t-banen opp til Holmenkollen.

Oppe ved nasjonalbakken skinner solen ned fra himmelen, kort avbrutt innimellom av enkelte skyer drivende forbi. Så ikke i sydlig lende, der var det mørkere og tydelig regn i horisonten.

Holmenåsen som ble den kjente Holmenkollen.

Holmenkollen het egentlig ikke Holmenkollen i starten, men Holmenaasen. Og før det kom noen hoppbakke på kollen eller åsen, var det oppført et utsiktstårn på toppen av Holmenaasen. Tårnet var ment for publikum. Tårnet står ikke der lengre. Området har tidligere vært tillagt det militære, men er nå frigitt.

Mørk utsikt fra t-banestasjonen på Holmenkollen.

Jeg stempler posten og vandrer så forbi turistene ved Holmenkollbakken og ned til t-banen igjen. Det var en kort kjentmannstur.

Kjentmannsmerket: Tonekollen og Skålsjøen og Cudriobakken 'Lønningsbakken' og Plankeveien Nordøst Ved Kruggmyr og Jettegryten I Skullerudåsen

Rene Kjentmannsmaratonen det her. Med fem poster på plakaten og en sviende sol ovenfor ble det en lang og varm dag gjennom Østmarka.

Underskog syd i Østmarka.

Om det skulle være et maraton, var det i såfall ett enmanns maraton, og det startet i Durud. Så kan en si at en har vært her og. Langs en grusvei i starten og litt kjedelig inntil veien smalner inn til en ren sti. Om enn gjennom et noe pregløst skogområde. Ved Øvresaga holder gjestene på å vaske seg ut, virker som at det har vært fullt hus der i natt. Jeg beveger meg nordover og i retning av naturreservatet i hjertet av Østmarka. Stien går igjennom det dype mørke indre, en eventyrskog hvor solstrålene skilles av trærne høyt oppe på vei ned mot underskogen.

Grønt ved Øvresaga.

Tonekollen.

Tonekollen er første post ut på maratonen, utsikten er stikkordet for denne posten. Og utsikt er det. Fra toppen og utsiktspunktet strekker Østmarka seg utover nedenfor deg. En kan skimte husene på Vangen stikke opp av skogen. Og i det fjerne skimter man Norefjell og Blefjell, på begge fjellene har ikke snøen sluppet taket helt ennå heller. Padlere er spredt ut over de forskjellige vannene nedenfor. En er jo nå omtrent midt inne i det dypeste av Østmarka.

Skålsjøen.

Fra Røyrivann forlates stien til fordel for skogsvei. De dype furene gjennom naturen er byttet ut med et litt mer åpnere landskap. Skjønt åpent og åpent. Jeg nærmer meg Losby, men det er ikke der som er neste mål. Istedet skal vi til Skålsjøen, hvor Losby drev et sagbruk om vinteren ute på den største øya. Sagbruket ble drevet av en lokomobil, eller en dampmaskin med mer vanligere ord. Denne lokomobilen flyttet mye på seg i omegnen, men har nå flyttet på seg for godt. Ikke kommer jeg ut på øya nå heller. Posten står heller ikke der.

En chill orm ovenfor Drettvann.

Ved Mønevann og lydene fra badeplassen kutter jeg retning rett vestover. I bakkene ovenfor Drettvann ligger det en orm og glor uinteressert på meg. Ser nesten død ut og, men er det ikke. Flytte på seg gjør den heller ikke, selv hvor mye jeg hopper opp og ned og prøver å lage lyd. Tydeligvis en orm som tar det chill. Jeg spaserer over sykkelveiene gjennom Stokkholtmyra.

Broen ved Skytten.

Lys gjennom vårskogen i nærheten av Søholtet.

Tiden den går unektelig fremover, noe jeg gjør og, men siden jeg er på en kjentmannsmaraton så er det fortsatt noen poster som gjenstår. Gjennom Østmarka gikk det før en plankevei (kalt for, ja, Plankeveien) fra hovedstaden til sagbrukene i Enebakk og sør i Østmarka. Hovedsaklig en vintervei. Ujevnt terreng gjorde at man ofte måtte utbedre veien ved å lage en steinmur og fylle på med fyllmasse på innsiden. Cudriobakken er en del av dette, i tillegg til å være en rimelig bratt bakke. Navngitt etter Karen Cudrio, dannet den. Ved siden av denne bakken, som også ble kalt for Lønningsbakken da skogsarbeiderne fikk sin lønn der, går plankeveien gjennom Østmarka. To poster tett i tett.

Cudriobakken "Lønningsbakken".

Plankeveien nordøst ved Kryggmyr.

Utgangen av Østmarka nærmer seg. Det indre er lagt bak meg og timene siden jeg sto på toppen av Tonekollen og speidet utover. Er snart ved veis ende nå, før krampa kommer og tar en. For skjult ikke langt unna klatrefeltene ved Skullerudstua kan man klatre nedi en jettegryte (hvis man ikke har noe imot å bli våt). Anbefaler nok ikke å prøve å klatre nedi den uansett. Gryta ligger oppe på en hylle, så en får også med seg litt utsikt fra posten.

Jettegryten i Skullerudåsen.

Ved Skullerudstua ankommer man Kjentmannsmaratonens mål. En lang dag kan man trygt si.

Kjentmannsmerket: Kollern 688 og Finnerudseter og 'En Natt I Nordmarken' Skysskafferodden I Bjørnsjøen

Solkrem, det har blitt forskjøvet langt tilbake i hjernen denne våren, hittil. Varme og sol, to fjerne ord. Våren har stått i tegnene for kaldt, vått, surt og grått. Så går en plutselig og steker under solbrennende stråler. 1. pinsedag og folk bader i Store Åklungen. Svetten siler. Hvor kom det fra?

Spikertjernet. Månen speiler seg i vannet, fisk vaker, roen og stillheten senker seg over marka.

Spol skrittene tilbake, gjennom Bjørnsjøhelvete, Skysskafferodden, langs Hakkloa, rundt Kikuttoppen, tilbake over til Spålen, Finnerudseter og innom Sinnerdammen, forbi Holosætra, over Kollern, ovenfor Mylla, Grua, forbi Langvatnet, Snellingen og Råbjørn, over Rudskampen, langs Bjertnessjøen og Storøyungen, Årstadvangen, Spikertjernet og til buss 301 som stopper ved Rotnes dagen før dagen. En evig vandrer stiger ut av bussen og det er her historien starter.

Skyer driver inn over myrene i Romeriksåsene.

Siden historien starter på kvelden er det bare en kort vandring opp til Spikertjernshytta første dagen. Mens myggen surrer utenfor vinduene fyres det opp inne i den lille koien. Ingen andre gjester, mørket og stillheten senker seg, stearinlyset blafrer såvidt i vinduet.

17. Mai i Oslomarka, flagg er på sn plass.

Et varmt lys fra vinduene på Snellingen.

Nasjonaldagen gryr. Jeg danner et enmanns 17. Mai-tog gjennom Romeriksåsene, flagg er på sin plass. Og kanskje det 17. Mai-toget som har lengst rute i verden, ruten går fra Spikertjernshytta og til Snellingen. Ikke rart det er et enmanns-tog. Heller ikke så rart at det er få folk ute i marka, men ved noen få vann kan det ses folk som prøver fiskelykken. Stort sett lett overskyet vær, gjennom Østbydalen kommer det et lett duskregn. Det er stille ved Råbjørnhytta. Ankommer Snellingen på ettermiddagen.

Tanken var å finne Smedstadgruva på (om)veien. Burde vært en smal sak, men den lange turen som sto foran meg gjorde tiden til rådighet litt knapp. Gruva forble uberørt. Istedet 'straffet' jeg meg med en tur opp til Snellingshøgda etterpå. Nedenfor strekker Romeriksåsene seg stille utover. Andre året på rad jeg tilbringer 17. Mai på Snellingen, også denne gang alene i den lille hytta. Det knitrer i fra ovnen, et varmt lys kan ses utenfra.

Kollern 688.

Dagen etter dagen byr på nok en lang tur. Fra Snellingen går turen til Sinnerdammen. Provianterer på Grua. Væromslag, det er varme i lufta og solen steker over. Ruten bringer meg rett over en kjentmannspost, 688 meter over havet. For to år siden tok jeg en post på Pershusfjellet, også da gikk jeg fra Grua til Sinnerdammen over Kollern. Nå er posten flyttet hit. Utsikten er flott, i sør kan en se Tryvannstårnet langt borte i horisonten. Tidligere har det både vært vardeplass og branntårn her på toppen.

Fra skiltet på Kollern med flott utsikt over marka.

Ved Roensætra kan jeg se mørke skyer i horisonten, og lyden av torden høres i det fjerne. På vei over mot Holosætra revner himmelen over meg, ihvertfall føles det sånn. Men det er bare bjeffing og ikke noe spytting, eller så kan man ikke se lynene med de bare øynene. En kort regnskur skyller over meg. Ved Sinnerdammen blir jeg ikke alene, jeg kommer fram til en (veldig) godt oppvarmet hytte og får en kopp te stukket i hånden. En bever svømmer opp og ned i elven nedenfor hytta.

Torden over Finntjern. Himmelen revner. Vandrende langs Finntjern.

Jeg har gått en lang vei og har en lang vei igjen siste dagen, mot Sognsvann. Legger avgårde tidlig. Ruten går forbi Finnerudseter, eller det som er restene av den. Gårdene Lo, Løken og Toen setrer nok ikke lengre til denne koia. Stempler i heftet og begir meg videre. Solbrent i nakken nå, og solen er igang igjen. Det er her solkremen kommer inn, jeg burde definitivt hatt det med nå. Det kryr av syklister rundt Kikutstua.

Finnerudseter.

Katnosa. Over vannet ligger Sandvikshytta. Isen forlengst borte fra vannet som har bragt mang en skiløper over til vaffler og varm drikke ved Sandvikshytta.

Savnet av skiene er så stort at jeg legger i vei langs skisporene gjennom Bjørnsjøhelvete istedet for å ta de vanlige blåmerkede stiene. Vått og mye myr, men skoene holder stand. Ved Skysskafferodden holdt Peter Christen Asbjørnsen 'hemmelige' møter med informanter for å komme i hende gode historier. Selve odden ligger nå delvis under vann, men det går fint an å svømme ut til den. Over Bjørnsjøen kan man se over til Bonna på andre siden, Kikutstua er skjult av Storøya midt ute på sjøen. Mens spøkelsene av vinterens skiløpere farer forbi vandrer jeg gjennom Bjørnsjøhelvetes skispor til skogsbilveien nedenfor Ullevålseter.

"En Natt I Nordmarken" Skysskafferodden I Bjørnsjøen.

Nede ved Sognsvann er det veis ende og to slitne vandrerbein tar plass på t-banen.

Kjentmannsmerket: Rolighet, Det Som Var En Celle På Krokskogen og Gamle Dammer Ved Bønnerudtjernet. Tidligere kalt Kleivtjærn.

En merker at en har vært ute i skauen når en setter seg på bussen tilbake. De med ledige plasser ved siden av seg får plutselig et litt forskrekket uttrykk i ansiktet. Merker at personen ved siden av rynker litt ekstra på nesen når en sitter seg ned. Så har en jo gått i over sju timer gjennom våt skau og skodde, sånt setter spor i luftveiene.

Damtjern, tåken innhyller det lille vannet i nærheten av Sollihøgda.

Før jeg satte meg på bussen tilbake fra Sundvollen gikk jeg av bussen på Sollihøgda. På Sundvollen var det sol, på Sollihøgda var det grått og lett yr. Tilbake til Sollihøgda og turens start. Snøen er borte og har etterlatt seg ett ganske så vått underlag. Med unntak av maten og et enkelt skift er det meste av det jeg har i sekken egentlig på meg, grunnet været. Stien i retning Sørsetra er våt, men ingen elv. Gode sko kommer godt med likevel.

Sørsetra. Stille og fredelig under den grå himmelen.

Skodda driver gjennom trærne. Akkurat nå føler jeg meg som ensom vandrer i en grå villmark. Skjønt, så langt unna sivilisasjonen er jeg jo ikke. Ved Sørsetra er det stille og det er tid for å forlate blåstiene. Siden kjentmannsposten ligger skjult et sted nordvest for Finneflaksætra så blir det å følge den røde merkingen fremover. Med andre ord; snøen er borte, men jeg endte opp i et skispor likevel. Det blir en del plasking gjennom myr.

Ved Finneflaksætra er det slutt på skispor og reelle stier i den retningen jeg har peket meg ut. Det er da jeg legger merke til disse blå båndene som til støtt og stadig dukker opp i nærheten av kjentmannspostene. Nesten litt juks, men skaden har skjedd, jeg kan likesågodt følge dem innover. Men etter en stund så sier de blå båndene takk for seg og overlater meg til meg selv igjen. Noe som er litt forvirrende igrunn, da jeg ikke befinner meg ved den gamle cellen som Milorg gruppe 14242 Hole hadde som skjulested her under 2. Verdenskrig. Istedet befinner jeg meg balanserende på en gren over en elv i nærheten av en vei. Jeg lurer litt på om jeg har stolt litt for mye på båndene.

Rolighet, det som var en celle på Krokskogen.

Men en vei burde være greit å finne igjen på et kart, så papirarket blir dratt fram i lyset (eller i det som er igjen av lys under tåken). Jeg befinner meg likevel ikke så langt unna mitt første mål for dagen og etter litt orientering i gråværet står jeg og titter ned på taket til Rolighet. Her holdt altså noen av gutta på skauen til under krigen. En koie i ordets rette forstand, nå er den ganske slitt etter årenes løp. Inne er det støv og spindelvev, med taket skadet av fuktighet hengende ned (nå er det lagt en duk over taket for å holde det tett). Må ha vært litt av et liv å holde til her oppe under krigen. At cellen var vanskelig å finne, er fullt forståelig. Det ser og nesten ut til at skodden skal skjule koia enda mer.

Fra innsiden av den lille cellen, Rolighet.

Jeg begir meg tilbake i mine egne spor i retning Geitstigen, som huser nok en kjentmannspost. Skal være fin utsikt derfra, ikke idag. Og det her min orientering blir like tåkete som det er ute. Etter å ha vandret en stund langs en traktorvei, aner det meg at det ikke er traktorveien avmerket på kartet som jeg tror jeg befinner meg på jeg går på. Jeg slår inn på nok et skispor, fortsatt uten ski. Jeg lar Geitstigen forbli i tåken. Lurer egentlig mest på hvor skisporene fører meg, men det er nok rimelig sikkert at det er mot Kleivstua. Ikke noe spor av noen milslukere i sporene.

Langs skisporene blafrer det i noen blå bånd. Det ville vært alt for latterlig om de viste veien til Geitstigen, men jeg bestemmer meg for å følge dem inn i skodda likevel. Det gjør dem heller ikke, jeg har fulgt dem vekk fra en kjentmannspost som jeg tok for to år siden (Åboråsen). For nå kjenner jeg meg igjen, jeg er like ved Kleivstua.

Gamle dammer ved Bønnerudtjernet. Tidligere kalt Kleivtjærn.

Man skal innom en god del dammer når man finner kjentmanssposter, så også idag. Dammen ved Bønnerudtjernet er derimot rimelig enkel å finne. Her måtte det bygges tre dammer for å samle opp driftsvannet til mølla ved Sundvollen. Vannet drenerer ned i Retthelltjernet som renner videre gjennom Nordkleiva og Krokkleiva. Nå er det ikke mye vann å spore her. Solen derimot, ser sitt snitt til å titte litt fram fra skyene.

Rampe ovenfor Krokkleiva. Populært startsted for paraglidere.

Jeg passerer rampen som paragliderne bruker til å kaste seg utfor Krokkleiva. Utsikten er flott. På vei ned Krokkleiva begynner solen å skinne. Det lukter skog av meg når jeg står på holdeplassen og venter på bussen.

GR20 @ 12:00

GR20 @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.

For morro skyld tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg gikk GR20 i 2012. Har nå satt sammen bildene til en film, dette ble resultatet.

Troll I Eske: I De Beste Hjem

Det er jo alltid spennende å se de første bildene eller rulleteksten til trollet i esken når de ruller over skjermene for så å få vite hvilken film som vises. Dermed er det og litt skuffende de gangene det viser seg å være en film man har sett. En er jo alltid mer interessert i å se en film man ikke har sett før. Denne gangen ble møtt med en skuffelse.

I De Beste Hjem.

François Ozon er alltid en filmskaper å se opp for, I De Beste Hjem intet unntak. Solid håndverk viser Claude som innynder seg hos en familie til en klassekamerat for å bruke dem som kilde for en skoleoppgave. En veldig bra konstruert intrige, psykologisk uten å være en thriller. Se ellers opp for Ozon sitt stikk til Woody Allen sin Match Point, på en filmplakat i filmen er hovedpersonen avtegnet med en bordtennis-racket. Filmen stakk av med FICC-prisen (også kjent som Don Quixote-prisen) under festivalen.

Filmen så jeg under Tromsø Internasjonale Filmfestival i år. Og jeg nøyer meg med den korte beskrivelsen av filmen jeg skrev fra rapporten derfra tidligere. Så skal det jo sies at skuffelsen lå i at jeg hadde sett filmen fra før og ikke i selve filmen. For filmen den er god og anbefales å se.