Underskog syd i Østmarka.
Om det skulle være et maraton, var det i såfall ett enmanns maraton, og det startet i Durud. Så kan en si at en har vært her og. Langs en grusvei i starten og litt kjedelig inntil veien smalner inn til en ren sti. Om enn gjennom et noe pregløst skogområde. Ved Øvresaga holder gjestene på å vaske seg ut, virker som at det har vært fullt hus der i natt. Jeg beveger meg nordover og i retning av naturreservatet i hjertet av Østmarka. Stien går igjennom det dype mørke indre, en eventyrskog hvor solstrålene skilles av trærne høyt oppe på vei ned mot underskogen.
Grønt ved Øvresaga.
Tonekollen.
Tonekollen er første post ut på maratonen, utsikten er stikkordet for denne posten. Og utsikt er det. Fra toppen og utsiktspunktet strekker Østmarka seg utover nedenfor deg. En kan skimte husene på Vangen stikke opp av skogen. Og i det fjerne skimter man Norefjell og Blefjell, på begge fjellene har ikke snøen sluppet taket helt ennå heller. Padlere er spredt ut over de forskjellige vannene nedenfor. En er jo nå omtrent midt inne i det dypeste av Østmarka.
Skålsjøen.
Fra Røyrivann forlates stien til fordel for skogsvei. De dype furene gjennom naturen er byttet ut med et litt mer åpnere landskap. Skjønt åpent og åpent. Jeg nærmer meg Losby, men det er ikke der som er neste mål. Istedet skal vi til Skålsjøen, hvor Losby drev et sagbruk om vinteren ute på den største øya. Sagbruket ble drevet av en lokomobil, eller en dampmaskin med mer vanligere ord. Denne lokomobilen flyttet mye på seg i omegnen, men har nå flyttet på seg for godt. Ikke kommer jeg ut på øya nå heller. Posten står heller ikke der.
En chill orm ovenfor Drettvann.
Ved Mønevann og lydene fra badeplassen kutter jeg retning rett vestover. I bakkene ovenfor Drettvann ligger det en orm og glor uinteressert på meg. Ser nesten død ut og, men er det ikke. Flytte på seg gjør den heller ikke, selv hvor mye jeg hopper opp og ned og prøver å lage lyd. Tydeligvis en orm som tar det chill. Jeg spaserer over sykkelveiene gjennom Stokkholtmyra.
Broen ved Skytten.
Lys gjennom vårskogen i nærheten av Søholtet.
Tiden den går unektelig fremover, noe jeg gjør og, men siden jeg er på en kjentmannsmaraton så er det fortsatt noen poster som gjenstår. Gjennom Østmarka gikk det før en plankevei (kalt for, ja, Plankeveien) fra hovedstaden til sagbrukene i Enebakk og sør i Østmarka. Hovedsaklig en vintervei. Ujevnt terreng gjorde at man ofte måtte utbedre veien ved å lage en steinmur og fylle på med fyllmasse på innsiden. Cudriobakken er en del av dette, i tillegg til å være en rimelig bratt bakke. Navngitt etter Karen Cudrio, dannet den. Ved siden av denne bakken, som også ble kalt for Lønningsbakken da skogsarbeiderne fikk sin lønn der, går plankeveien gjennom Østmarka. To poster tett i tett.
Cudriobakken "Lønningsbakken".
Plankeveien nordøst ved Kryggmyr.
Utgangen av Østmarka nærmer seg. Det indre er lagt bak meg og timene siden jeg sto på toppen av Tonekollen og speidet utover. Er snart ved veis ende nå, før krampa kommer og tar en. For skjult ikke langt unna klatrefeltene ved Skullerudstua kan man klatre nedi en jettegryte (hvis man ikke har noe imot å bli våt). Anbefaler nok ikke å prøve å klatre nedi den uansett. Gryta ligger oppe på en hylle, så en får også med seg litt utsikt fra posten.
Jettegryten i Skullerudåsen.
Ved Skullerudstua ankommer man Kjentmannsmaratonens mål. En lang dag kan man trygt si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar