Kjentmannsmerket: Kollern 688 og Finnerudseter og 'En Natt I Nordmarken' Skysskafferodden I Bjørnsjøen

Solkrem, det har blitt forskjøvet langt tilbake i hjernen denne våren, hittil. Varme og sol, to fjerne ord. Våren har stått i tegnene for kaldt, vått, surt og grått. Så går en plutselig og steker under solbrennende stråler. 1. pinsedag og folk bader i Store Åklungen. Svetten siler. Hvor kom det fra?

Spikertjernet. Månen speiler seg i vannet, fisk vaker, roen og stillheten senker seg over marka.

Spol skrittene tilbake, gjennom Bjørnsjøhelvete, Skysskafferodden, langs Hakkloa, rundt Kikuttoppen, tilbake over til Spålen, Finnerudseter og innom Sinnerdammen, forbi Holosætra, over Kollern, ovenfor Mylla, Grua, forbi Langvatnet, Snellingen og Råbjørn, over Rudskampen, langs Bjertnessjøen og Storøyungen, Årstadvangen, Spikertjernet og til buss 301 som stopper ved Rotnes dagen før dagen. En evig vandrer stiger ut av bussen og det er her historien starter.

Skyer driver inn over myrene i Romeriksåsene.

Siden historien starter på kvelden er det bare en kort vandring opp til Spikertjernshytta første dagen. Mens myggen surrer utenfor vinduene fyres det opp inne i den lille koien. Ingen andre gjester, mørket og stillheten senker seg, stearinlyset blafrer såvidt i vinduet.

17. Mai i Oslomarka, flagg er på sn plass.

Et varmt lys fra vinduene på Snellingen.

Nasjonaldagen gryr. Jeg danner et enmanns 17. Mai-tog gjennom Romeriksåsene, flagg er på sin plass. Og kanskje det 17. Mai-toget som har lengst rute i verden, ruten går fra Spikertjernshytta og til Snellingen. Ikke rart det er et enmanns-tog. Heller ikke så rart at det er få folk ute i marka, men ved noen få vann kan det ses folk som prøver fiskelykken. Stort sett lett overskyet vær, gjennom Østbydalen kommer det et lett duskregn. Det er stille ved Råbjørnhytta. Ankommer Snellingen på ettermiddagen.

Tanken var å finne Smedstadgruva på (om)veien. Burde vært en smal sak, men den lange turen som sto foran meg gjorde tiden til rådighet litt knapp. Gruva forble uberørt. Istedet 'straffet' jeg meg med en tur opp til Snellingshøgda etterpå. Nedenfor strekker Romeriksåsene seg stille utover. Andre året på rad jeg tilbringer 17. Mai på Snellingen, også denne gang alene i den lille hytta. Det knitrer i fra ovnen, et varmt lys kan ses utenfra.

Kollern 688.

Dagen etter dagen byr på nok en lang tur. Fra Snellingen går turen til Sinnerdammen. Provianterer på Grua. Væromslag, det er varme i lufta og solen steker over. Ruten bringer meg rett over en kjentmannspost, 688 meter over havet. For to år siden tok jeg en post på Pershusfjellet, også da gikk jeg fra Grua til Sinnerdammen over Kollern. Nå er posten flyttet hit. Utsikten er flott, i sør kan en se Tryvannstårnet langt borte i horisonten. Tidligere har det både vært vardeplass og branntårn her på toppen.

Fra skiltet på Kollern med flott utsikt over marka.

Ved Roensætra kan jeg se mørke skyer i horisonten, og lyden av torden høres i det fjerne. På vei over mot Holosætra revner himmelen over meg, ihvertfall føles det sånn. Men det er bare bjeffing og ikke noe spytting, eller så kan man ikke se lynene med de bare øynene. En kort regnskur skyller over meg. Ved Sinnerdammen blir jeg ikke alene, jeg kommer fram til en (veldig) godt oppvarmet hytte og får en kopp te stukket i hånden. En bever svømmer opp og ned i elven nedenfor hytta.

Torden over Finntjern. Himmelen revner. Vandrende langs Finntjern.

Jeg har gått en lang vei og har en lang vei igjen siste dagen, mot Sognsvann. Legger avgårde tidlig. Ruten går forbi Finnerudseter, eller det som er restene av den. Gårdene Lo, Løken og Toen setrer nok ikke lengre til denne koia. Stempler i heftet og begir meg videre. Solbrent i nakken nå, og solen er igang igjen. Det er her solkremen kommer inn, jeg burde definitivt hatt det med nå. Det kryr av syklister rundt Kikutstua.

Finnerudseter.

Katnosa. Over vannet ligger Sandvikshytta. Isen forlengst borte fra vannet som har bragt mang en skiløper over til vaffler og varm drikke ved Sandvikshytta.

Savnet av skiene er så stort at jeg legger i vei langs skisporene gjennom Bjørnsjøhelvete istedet for å ta de vanlige blåmerkede stiene. Vått og mye myr, men skoene holder stand. Ved Skysskafferodden holdt Peter Christen Asbjørnsen 'hemmelige' møter med informanter for å komme i hende gode historier. Selve odden ligger nå delvis under vann, men det går fint an å svømme ut til den. Over Bjørnsjøen kan man se over til Bonna på andre siden, Kikutstua er skjult av Storøya midt ute på sjøen. Mens spøkelsene av vinterens skiløpere farer forbi vandrer jeg gjennom Bjørnsjøhelvetes skispor til skogsbilveien nedenfor Ullevålseter.

"En Natt I Nordmarken" Skysskafferodden I Bjørnsjøen.

Nede ved Sognsvann er det veis ende og to slitne vandrerbein tar plass på t-banen.