Instruktøren roper av full hals om kapp med vinden for å fortelle oss hva vi skal gjøre hvis vi mister kontrollen på kiten. Jeg er på Haukeliseter på kite kurs og der snør og blåser det kraftig.
Ikke akkurat fristende ute-vær på Haukeliseter.
Vi kjørte opp på fredag og det å komme ut av tunnelen rett før Haukeliseter var som å komme ut i en helt annen verden. Der vi før tunnelen kjørte i omtrent klar himmel hele veien, entret vi etter tunnelen en vinterverden med kraftig vind og snø. Hutrende fra den lille turen fra bilen og inn til peisestuen, møter vi andre fra jobben som har kommet før oss. Det er ikke store programmet på fredag, vi får en kort briefing og utdelt utstyr (trapes og hjelm). På kvelden blir det sosialt, med litt mat og drikke.
Vi våkner lørdag morgen til mye vind og snø. Etter frokost så er det teori for oss nybegynnere, før vi beveger oss ut i snøføyken for å gjennomføre vårt første møte med kiten. Vi har da fått innføring i det grunnleggende om kiten og kiting, samt sikkerhet. Men været er ikke veldig innbydende der vinden og snøen feier forbi oss i rundt 14 m/s.
Jeg kommer litt seinere bort til gruppen min, det er treigere å ta seg bortover på truger (og som skoene ikke helt passer inn i) enn ski. Jeg skulle låne slalåm-ski til dette kurset, men han jeg skulle låne skiene av satt såkalt aske fast i Finland. Så ingen ski på meg. Uansett, første del av kurset gjennomføres på beina. Vi slippes ikke løs på ski før vi har fått litt kontroll på kiten. Forståelig nok, det kan bli slitsomt å sanke sammen rundt 20 kursdeltagere som har blitt spredt for alle vinder. Sikkerhet er viktig.
Kitere på vannet nedenfor Haukeliseter.
Først ut lærer vi å klargjøre kiten, og viktigheten med line-disiplin. Kluss på linene fører til kluss under kitingen. Så deles vi inn i par hvor man bytter på å gjøre forskjellige øvelser med kiten, og å passe på den andre. Jeg kjenner at det er mye kraft i kiten og merker at jeg fort kan få meg en ufrivillig luftetur hvis jeg ikke følger godt med. Etter lunsj fortsetter treningen og mot slutten av dagen så begynner de første av nybegynnerne å få prøvd seg så smått på ski eller brett.
Tilbake til været, det blåser mye og er i så måte flotte forhold for å lære seg å kite ifølge instruktørene. Men det snør mye og mange har blitt gjennomvåte i løpet av dagen. Selv har jeg holdt meg grei nok tørr på kroppen, men hanskene mine er søkkvåte og jeg har til tider hatt numme hender. Det er kolonnekjøring langs veien. Ikke er det god sikt heller, mens jeg kjører en åtte-talls øvelse treffer jeg støtt og stadig bakken da det ikke er mulig å se forskjell på bakken og bakgrunnen. Det føles dermed godt å få en varm dusj etter endt kursdag. Vi møtes til en kort debriefing før middag, under debriefingen kommer det opp en lapp om at veien er stengt for trafikk. Så mye vær ute, med vind fra 10 m/s til 18 m/s.
Flott vær på søndag.
På kvelden blir det felles middag, her får vi servert en tre-retters bestående av laks og rogn til forrett, lam til hovedrett og sjokolade-fondant til dessert. Etter en lang dag ute i vinteren føles det godt med mat, og spesielt med god mat.
Kvelden avsluttes med villmarksspa ute i føyka. Det er noe spesielt å sitte på fjellet i en stamp når det blåser og snør kraftig ute, og det er kolonnekjøring forbi. Men det er en kald barbeint løpetur i snøen mellom stampen og badstuen. Og det går på rundgang hvem sin tur det er til å hente øl eller ved.
Neste dag møtes vi av flott vær. Skikkelig påske vær og med god vind. Nå er det på tide å sette teori ut i praksis for nybegynnerne. Og de fleste slippes løs på vannet nedenfor Haukeliseter. Jeg må vente, da jeg står uten ski. Litt kjedelig (jeg burde i etterkant kanskje ha prøvd å få leid meg noen fjellski), men jeg var litt forberedt på dette. Folk har fått dreisen på det og nå er det kiter i luften over hele vannet.
Fine forhold for kiting.
Under lunsjen får vi et eksempel på hvor viktig det er å sikre kiten best mulig. Fra vinduet på seteren får vi plutselig øye på en kite på rømmen. Sikrer man ikke kiten godt nok kan vinden få tak og da får man en kite på egne vinger. Ikke lenge etter at kiten blåser over vannet, kommer det en kiter gående slukøret etter. Heldigvis ser en av instruktørene det og setter etter kiten. Men vil han rekke å nå den igjen i tide? Kiten har fart rett mot veien og det er ikke bra. Han rekker det akkurat ikke og kiten den seiler over veien og legger seg på den andre siden, ikke lenge før en bil passerer. Skummelt. Men, det går bra, både med kite og bil.
Så, endelig får jeg prøve meg jeg og. En annen fra jobben gir seg etter lunsj og jeg får låne slalåm-utstyret. Og ikke lenge etter lunsj fyker jeg over vannet, noe nervøs rett før start. Det føles faktisk lettere på skiene enn på beina. Men full kontroll har jeg så absolutt ikke med engang (heller ikke ventet). Sliter litt i starten med å få til å snu med kiten. Og etter en stund får jeg liten floke på kiten og må vente på hjelp for å komme igang igjen.
Instruktøren, Tor-Erik, i lufta.
Til slutt kommer instruktøren og drar først kiten og så meg tilbake til utgangspunktet. Med det å få en skikkelig floke på linene som følge. Så da må det enda litt mer line-disiplin til for å få det løst opp (noe som nok er lett for en med erfaring, men for meg så blir det den tunge løsningen). Det er dessverre blitt litt seint og jeg innser at jeg nok må gi meg, dessverre. Tiden har gått og det nærmer seg klokka for avtalt møtetid for hjemreise. Men, Tor-Erik som instruktøren heter, overtaler meg til å ta ihvertfall en runde til. Og det er jeg glad for, for nå begynner jeg å få litt mer dreisen på det. Sjåføren får bare vente. Synd da, at jeg ikke har mye tid igjen, nå så om det begynner å bli artig.
Gi meg må jeg likevel etterhvert, så dratt etter kiten setter jeg kurs tilbake til seteren. Da gjenstår det bare å pakke sammen kiten og levere tilbake det lånte utstyret før jeg forlater vinteren og returnerer til våren.
Selv om jeg bare fikk kite en kort tur var det gøy. Men jeg skulle selvfølgelig sett at jeg hadde fått mer tid, slik at jeg kunne ha fått bedre kontroll over kiten enn det jeg følte jeg hadde. Jeg kommer nok tilbake til kiting her på Haukeliseter neste gang det blir arrangert her igjen med jobben.
Og med det sier jeg meg fornøyd og ferdig med vinteren for i år.
